Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Forsikring en glemt del 
av landbrukshistorien

Uten bøndene hadde ikke Gjensidige eksistert som skadeselskap.

Investeringsvilje: Driftsbygningene var det mest markante uttrykket for investeringsviljen i landbruket. Her fra Wetten gård i Furnes i 1890-årene. Foto: Domkirkeoddens fotoarkiv

– Landbruket er utgangspunktet for Gjensidige, sier historiker Harald Espeli. 18. oktober er det 200 år siden Land private assuranceforening ble stiftet som den første av flere brannkasser på bygdene.

Brannkassene var kjernen og forutsetningen for Gjensidiges vekst. Da de fleste ble fusjonert inn fulgte egenkapitalen med, og det er ikke mulig å tenke seg Gjensidige uten brannkassenes markedsforankring. Dagens Gjensidige er en direkte videreføring av Samtrygd som ble etablert i 1922, sier Espeli, som er historiker ved Handelshøyskolen BI.

Han har vært prosjektleder for den omfattende jubileumsboken «Tiden går» på nesten 600 sider. Her er det mye interessant å lese om forsikringsvesenets framvekst med utgangspunkt i bondesamfunnet på 1800-tallet.

– Forsikring er en del av landbrukshistorien som ofte blir glemt. Markedet og bøndene løste dette langt på vei selv gjennom brannkassene, sier Espeli.

Han ble overrasket over at landbrukets faste realkapital i år 1900 var nesten dobbelt så stor som for industri og skipsfart. Dette viser at jordbruket da ikke bare var arbeidsintensivt, men også kapitalintensivt. Det var særlig de store driftsbygningene som var reist, og våningshusene, som ble forsikret.

– Driftsbygningene var det mest markante uttrykket for investeringsviljen i landbruket. Så kom treskeverk og slåmaskiner som krevde flere hester, sier Espeli.

Kunne skrive og regne

I 1821 gikk 522 bønder sammen og etablerte en brannkasse på Toten. De fleste kunne lese og skrive, få skrev under med påholden penn.

I bondesamfunnet kunne de altså skrive på begynnelsen av 1800-tallet, og sikkert også regne. Det var nødvendig for å starte med brannforsikring.

– Etter Toten fulgte Hedmark, og fra 1850-årene var Akershus den store brannkassen. Nord-Trøndelag var også tidlig ute. Her var også husmenn med tidlig, og det kan ikke dokumenteres i like stor grad på østlandet. Prinsippet var «ett medlem én stemme», men husmenn våget neppe å bruke medlemsmakten, sier Espeli.

Drevet av tillitsvalgte

– Bygdeeliten bygde opp brannkassene etter egne ideer. I stor grad ble de drevet av de tillitsvalgte mot ingen eller en symbolsk godtgjøring. De to viktigste forklaringene på brannkassenes suksess var lave driftskostnader og lav skadeprosent. Derfor kunne premiene tidvis ligge på ned mot halvparten av nivået hos det statlige selskapet Norges brannkasse.

– Lokale brannkasser og Norges Brannkasse konkurrerte først og fremst om å forsikre større bruk. Men takseringskostnadene i Norges Brannkasse var en høy terskel fordi sorenskriveren skulle ha godt betalt. I de lokale brannkassene begrenset godtgjøringen seg til bevertning, og sannsynligvis brennevin, antar Espeli.

Viktig å feie

Han legger til at brannkassene hadde en organisasjonsform med solidarisk ansvar som nå av mange regnes å være foreldet. Det solidariske ansvaret var ingen teoretisk bestemmelse, og ikke sjelden måtte brannkassene gå til etterutligning hos medlemmene for å dekke sine forpliktelser.

Men de lokale organisasjonene hadde en form for kuktus på medlemmene. De kunne bli ekskludert, for eks. hvis det brant to ganger på kort tid, eller hvis de ikke fulgte reglene for feiing.

– Det kunne være årlig inspeksjon av ildstedene, og vi har en rekke eksempler på at folk fikk beskjed om å skjerpe seg. Brannkasser ansatte også egne feiere som fikk inntekt fra feiegebyrer. Folk måtte fyre hele året på grunn av matlaging, og pipene ble feid opp til fire ganger årlig, forteller historikeren ved BI.

Løsøreforsikring

– Brannforsikringskarteller, som i starten bare regulerte premiene på løsøre, ble etablert i 1876 og besto til 1982 da Skafor gikk i oppløsning. Akershus brannkasse var med i Branntariffkartellet en tid. Det førte til høyere priser. Det konkurrerte med mange brannkasser som også forsikret løsøre.

– Løsøre omfattet først og fremst avling, redskaper og innbo i våningshus. Besetningen var ofte inkludert i løsøreforsikringen. Hester var viktige og kostbare, men kunne ofte reddes ved brann. Dokumenter, penger og krutt ble ikke forsikret, sier Espeli.

Han legger til at noen av brannkassene bygde opp så mye kapital at de begynte med premiefrie år etter for eks. 15–20 års medlemskap. Kundeutbytte var således en innebygd del av modellen.

Noen steder kom brannkassene før sparebankene, og fungerte som banker. Dette gjaldt spesielt Jæren. En del brannkasser ble også startet på initiativ fra kommunene.

Behov for reassuranse

– Brannkassene var en kjempesuksess fram til 1. verdenskrig, som brøt ut i 1914. Men da prisene ble tredoblet på få år fikk de problemer. Gjenoppbyggingsskostnadene ble også tredoblet, og folk fikk dårligere erstatning fordi maksimal forsikringssum ikke kunne økes uten departemental godkjenning. Behovet for reassuranse økte, og derfor ble Samtrygd etablert i 1922, etter en trang fødsel.

«Landbrukets faste real-kapital i år 1900 var nesten dobbelt så stor som for industri og skipsfart»

Historiker Harald Espeli
Annonse

– Man måtte ha en egenkapital på 200 000 kroner for å starte selskapet, og den egenkapitalen ble i praksis garantert av Bondelaget med kr 50 000 og Bøndernes Bank med kr 80 000. Dette var ikke offentlig kjent, og det ble gitt inntrykk av at etableringen av Samtrygd ble finansiert av brannkassene. Hemmeligholdet skyldtes frykt for at brannkassene ville blitt med uten å betale, sier Espeli.

Man lyktes med å etablere Samtrygd først i tredje forsøk, forklarer historikeren.

– Først mislyktes Akershus brannkasse med å etablere et reassuranseselskap, deretter Landkreditt. Rasmus Mortensen, statsråd og styreleder i Landkreditt, ble styreleder i Samtrygd fra 1922.

– Hjalmar Steenstrup, som kom fra Skogbrand og var et arbeidsjern av de sjeldne, ble daglig leder 32 år gammel. Han var sentral da Samtrygd ble reddet fra undergangen i 1926-27, og refinansiert på en måte som ingen revisor ville godkjent i dag. Det solidariske ansvaret ble brukt effektivt, som eneste gang i Samtrygds historie, sier Espeli.

Det var en tett relasjon mellom Bondelaget og Samtrygd i mellomkrigstiden, og bondelagsleder Johan E. Mellbye etterfulgte Mortensen som styreleder i Samtrygd.

Samarbeid med Bondelaget

– Den tette relasjonen forsvinner under okkupasjonen. Fra 1945 har brannkassene og Samtrygd bare brannforsikring. Det var en organisasjonsform på vei mot undergangen fordi selskapet ikke evnet å møte de nye forsikringsbehovbehov, som for eks. ansvarsforsikring av traktor og lastebil, forteller Espeli.

Vendepunktet kom med nye skadekonsesjoner i 1958.

– Bondelaget var ikke interessert i forsikring i tiåret etter andre verdenskrig, men da Hallvard Eika ble leder vurderte han seriøst å etablere Bondelagets eget skadeselskap. Men det ender med at de satser på Samtrygd og får regjeringens aksept for nye konsesjoner. Bondelaget inngikk en samarbeidsavtale med bl.a. styrerepresentasjon i Samtrygd som varte fram til 2010, da Gjensidige ble organisert som ASA, sier Harald Espeli, som begynte å grave i Gjensidiges historie for åtte år siden.

Gjensidiges konsernsjef: Landbruket 
fortsatt 
viktig

– Uten bøndene hadde ikke Gjensidige eksistert som skadeselskap. Virksomheten var tuftet på bygdene fra starten i 1816, sier konsernsjef Helge Leiro Baastad.

I dag er Gjensidige størst på skadeforsikring, og forholdsvis større på næringsliv enn i privatmarkedet, med hovedvekt på mindre bedrifter. Selskapet henter 30 prosent av inntektene utenfor Norge. Landbruket er fortsatt viktig for oss, og dypt forankret i strategien. Vi er stolt av historien vår, fastslår Baastad.

Han legger til at selskapets samfunnsrolle er å skape sikkerhet for viktige funksjoner i et moderne samfunn.

– Mange driftsbygninger med dyr brant i en periode. Det var store problemer med skadeforebygging. Da gikk Gjensidige aktivt inn med brannvarslingslån. Vi skapte en vinn-vinn situasjon ved å ta en skadeforebyggende rolle. Det er en vekselvirkning i dette, sier Baastad.

Tjene på kjernevirksomheten

– Hvorfor var det viktig å omdanne Gjensidige til et børsnotert aksjeselskap (ASA) i 2010?

– Vi måtte tjene penger på kjernevirksomheten og finne en modell for å dele overskuddet med eierne. Vi brøt med DnB i 2005 fordi vi ville styre videre selv. Livselskapet og banken var solgt, vi satt igjen med skadeselskapet. Størrelse var viktig for å få ned enhetskostnadene, og det var viktig å bygge en nordisk struktur. Et selskap må ha veksttanker i evighetens perspektiv for ikke å sakke akterut, og derfor startet vi med å kjøpe selskaper utenfor Norge.

– Vi trengte tilgang til et egenkapitalinstrument, og børsnotering var det mest funksjonelle i 2010. Siden den gang er eierne tilført 24 milliarder kroner i utbytte, uten at selskapet har måttet be om penger. Vi er stolt over at Gjensidigestiftelsen har utbetalt 11 milliarder kroner til kundene. Livet var ikke bedre før børsnoteringen! Vi må skape resultatene først, og dele utbyttet etterpå. Målet er høye og stabile utbytter også i framtiden, sier konsernsjefen.

Tilbakeslagsproblemer

– Hva tenker du om klimaendringer og økte naturskadeerstatninger i framtiden?

– Utbetalingene ved naturskade i Norge er små i internasjonal sammenheng. Oppslagene kommer når en elv flommer over sine bredder, og det er naturligvis tungt for menneskene som blir berørt. Men det er tilbakeslagsproblematikken i avløpssystemet som er hovedproblemet. Kommunene må ta mer ansvar for rør og vedlikehold. Problemet er at sykehjem og skole alltid vinner over rør i valgkampen. Men i det lange løp koster det minst like mye å la være å investere i bedre avløp, som å investere, sier Baastad.

Neste artikkel

Gjensidige varsler prisjusteringer