Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Alvorlige feil og skjevheter i bærekraftsrapport

Rapporter om bærekraftig forbruk danner grunnlag for politikk som skal sikre raske og effektive tiltak. Alvorlige feil eller mangler kan føre til vedtak med store konsekvenser for samfunnet, men med liten effekt på bærekraft.

Gjemmer seg: Kronikkforfatterne mener det er et problem når rapporter, som utgir seg for å være vitenskapelige, «gjemmer» seg bak ugjennomtrengelige databaser eller modeller, når det påpekes åpenbare feil i grunnlaget. Bildet er fra fjellbeite i Luster. Foto: Marie Hatlevoll
Gjemmer seg: Kronikkforfatterne mener det er et problem når rapporter, som utgir seg for å være vitenskapelige, «gjemmer» seg bak ugjennomtrengelige databaser eller modeller, når det påpekes åpenbare feil i grunnlaget. Bildet er fra fjellbeite i Luster. Foto: Marie Hatlevoll

I fjor høst slapp Nordisk ministerråd som er et samarbeidsråd for de nordiske regjeringene en rapport om bærekraftig forbruk i Norden («Towards sustainable consumption in the Nordic Region»).

Rapporten beskriver de miljømessige og sosiale virkningene av husholdningsforbruk i de nordiske landene, med fokus på bolig, transport, mat, og forbruksvarer. Den inneholder også forslag til tiltak som kan gi et mer bærekraftig forbruk i de nordiske landene.

Martin Haaskjold Inderhaug
Martin Haaskjold Inderhaug

Blant totalt 8 tiltak, er det første å bytte ut storfekjøtt med andre typer kjøtt. Punkt to er å bytte ut kjøtt med grønnsaker.

Ved nærmere undersøkelse av underlaget for disse anbefalingene, er det en rekke tall vi stiller spørsmålstegn ved. I figur 4 på side 22 presenteres tall for utslipp av CO2-ekvivalenter på nasjonalt nivå for de ulike nordiske landene, fordelt på forbruket av ulike matvarer.

Den røde stolpen viser utslipp knyttet til forbruket av nasjonalt produsert storfekjøtt, og skiller seg ut med høye absolutte utslipp i forhold til de andre matkategoriene.

Figuren viser at utslippstallene for storfe målt i GWP100 er ca. 900 000 enheter for Danmark, 3 mill. enheter for Finland, 3,75 mill. enheter for Norge, og ca. 1,2 mill. enheter for Sverige. Det oppgis ikke hva disse enhetene er, men ved hjelp av tabellene i rapportens vedlegg kan det tyde på at enhetene er tonn CO2-ekvivalenter. Til sammenligning har Nibio beregnet at hele det norske jordbruket til sammen står for cirka 4,5 mill. tonn CO2-ekvivalenter.

Dermed viser figuren at utslippene av klimagasser knyttet til forbruket av storfekjøtt er cirka 3 ganger høyere i Norge enn i Sverige, til tross for at tabell 9 i rapportens vedlegg viser at Sverige både konsumerer mer storfekjøtt per innbygger og produserer mer storfekjøtt nasjonalt enn Norge. I rapporten skriver forfatterne at «forklaringen for dette er uklart», uten å problematisere eller omtale mer enn det.

I figur 5 presenteres tilsvarende oversikt over klimagassutslipp av forbruket av ulike matvarer, men i dette tilfellet knyttet til det som importeres.

Her er det også grunnlag for å stille spørsmål ved resultatene. Selv om land som Danmark og Sverige importerer ca. 10 ganger så mye storfekjøtt som Norge, viser figuren at alle landene har så å si helt like utslipp knyttet til det nasjonale forbruket av importert storfekjøtt, på ca. 5,95 mill. enheter, som trolig er tonn CO2-ekvivalenter.

Ved hjelp av tabellene i rapportens vedlegg kan vi dele de totale utslippene på antall kilo kjøtt produsert og importert, og få følgende tall:

Tabell 1 Utslipp av CO2-ekvivalenter fra forbruk per kilo storfekjøtt, målt i GWP100
Tabell 1 Utslipp av CO2-ekvivalenter fra forbruk per kilo storfekjøtt, målt i GWP100

Resultatene viser da blant annet at Norge, Finland og Danmark angivelig har opptil fire ganger høyere CO2e-intensivitet enn Sverige for det storfekjøtt respektive land har produsert selv.

Annonse

For det importerte kjøttet er det svært store variasjoner – opptil 10 ganger forskjell – selv om landene og produksjonssystemene det importeres fra skulle være relativt like mellom de nordiske landene.

For alle som kjenner og forstår faktorene som styrer utslippsintensiteten i storfekjøttproduksjonen er det åpenbart at disse resultatene er ulogiske og gale. Til sammenligning viser både FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) sin database og undersøkelser fra Nibio helt andre tall, med variasjoner mellom ca. 10–20 kilo CO2e per kilo storfekjøtt, både i Norge og Europa og noe høyere fra ammekuproduksjon.

Generelt er utslippstallene høyere i Sør-Amerika (som deler av storfekjøttet importeres fra til de nordiske land), men det er vanligvis ikke høyere enn 40–50 kilo per kilo storfekjøtt.

Figur 4: Miljøpåvirkning fra nasjonal produksjon, GWP100, fra konsumert mat i de nordiske land, fordelt på ulike matkategorier.
Figur 4: Miljøpåvirkning fra nasjonal produksjon, GWP100, fra konsumert mat i de nordiske land, fordelt på ulike matkategorier.
Figur 5: Miljøpåvirkning fra produksjon i resten av verden, GPW100, fra mat konsumert i de nordiske land, fordelt på ulike matkategorier.
Figur 5: Miljøpåvirkning fra produksjon i resten av verden, GPW100, fra mat konsumert i de nordiske land, fordelt på ulike matkategorier.

Vi stilte spørsmål rundt figur 4 og 5 til Nordisk Ministerråd og ba om en redegjørelse for hvordan de kom frem til dem. Nordisk Ministerråd sendte kommentarene videre til forfatterne av rapporten, og svaret vi fikk til dette var blant annet følgende:

«Beregningene som ligger til grunn for miljøpåvirkningen (blant annet kg CO2e) kommer fra Exiobase som i sin tur baseres på en samling av data (les mer her eller her).»

Og på det helt konkrete spørsmålet om hvordan Sverige og Danmark, som har høyere innenlands produksjon og forbruk av storfekjøtt har lavere utslipp enn Norge, svarte de følgende:

«Det stemmer at Sverige og Danmark produserer mer (data fra FAOSTAT). Data for GWP100 kommer fra Exiobase, som baseres på input-output analyse av environmental expenditure (altså den monetære verdien og ikke forbruket i kg), derfor skiller det seg.»

På bakgrunn av dette svaret forsøkte vi å finne ut hvordan modellen fra Exiobase er bygget opp rent konkret, men det viste seg å være vanskelig. Hvorvidt selve Exiobase inneholder metodiske feil, eller ganske enkelt ikke er tilpasset for å forstå agroøkologiske systemer – eller om forfatterne bak rapporten har brukt Exiobase på feil måte, er uvisst.

Men det vi kan slå fast er at resultatene som fremstilles i rapporten fra Nordisk Ministerråd er svært skjeve, der miljøpåvirkningen av storfekjøtt blir presentert som mye høyere enn den i realiteten er.

Vi mener det er et problem når rapporter som utgir seg for å være vitenskapelige «gjemmer» seg bak ugjennomtrengelige databaser eller modeller når det påpekes åpenbare feil i grunnlaget. Enda mer alvorlig er det når disse skjeve resultatene legger grunnlag for konkrete politiske anbefalinger i regi av anerkjente institusjoner som Nordisk Ministerråd.

Vi gjør oppmerksom på at vi i hovedsak kun undersøkte utslippene knyttet til storfekjøtt. Det kan ikke utelukkes at tilsvarende feil finnes i andre deler av rapporten.

Neste artikkel

Kua er ikke statisk