Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Villreinbukker mer utsatt for skrantesjuke enn simler

Funnene i studien er forenlig med tidligere studier på mulhjort og hvithalehjort i USA og Canada.

En hypotese er at hanner er mer utsatt for smitte fordi de har mer kontakt med hverandre under kamper om revir og hunnenes gunst. (Foto: Norges Jeger- og Fiskerforbund)
En hypotese er at hanner er mer utsatt for smitte fordi de har mer kontakt med hverandre under kamper om revir og hunnenes gunst. (Foto: Norges Jeger- og Fiskerforbund)

Villreinbukker har nær tre ganger så høy sannsynlighet for å være smittet av skrantesjuke enn det voksne simler har.

Beregningene er gjort ved at smittefunn gjort i Nordfjella sone 1 er lagt inn i en modell. Denne beregner sannsynlighet for smitte, skriver Veterinærinstituttet.

1081 bukker og 1278 simler

Forskerne har undersøkt og testet totalt 1081 bukker og 1278 simler i forbindelse med fellingen i Nordfjella sone 1. Av disse hadde seks simler og tretten bukker infeksjon.

Blant disse fant forskerne ingen infiserte kalver og kun én ettåring. De øvrige dyrene som var smittet var voksne villrein.

Samme funn i USA og Canada

Annonse

Funnene i studien er forenlig med de smittemønstrene som tidligere er gjort på mulhjort og hvithalehjort i USA og Canada.

I tillegg til at bukkene hadde høyest forekomst av smitte med skrantesjuke, antydet studien at risikoen for å være infisert økte med alder hos bukkene. Imidlertid omfatter denne studien få smitta dyr, noe som gjør at man skal være forsiktig med bastante konklusjoner om underliggende mekanismer.

Smitte via kamper?

Forskerne vet ikke hvorfor man ved CWD finner flere bukker med smitte, men har noen hypoteser. En vet at smittespredningen kan skje ved direkte kontakt mellom dyr.

En hypotese er at hanner er mer utsatt for smitte fordi de har mer kontakt med hverandre under kamper når de kjemper om revir og hunnenes gunst. Da utskilles endel spytt som kan være en mulig smittevei mellom dyr.

Over tid, når en bestand har fått høyere forekomst av CWD, antar man at smitte ved at dyrene beiter i miljø som er forurenset med spytt, urin eller andre kroppsvæsker fra dyr som er bærere av sykdommen vil spille en økende rolle.

Forskerne har også sett på genetikken til dyrene, men har ikke funnet noe som viser slektskap mellom de smittede dyrene.

Publikasjonen er et samarbeid mellom Universitetet i Oslo, Veterinærinstituttet, Norsk institutt for naturforskning og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

Neste artikkel

Pelsdyralslag donerte smittevernsutstyr til Ahus