Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vil gi bonden gull for biokull

Å få biokull ned i jorda, er den sikreste og billigste måten å binde karbon på, mener forskere ved Nibio. Erik Joner mener bøndene bør få betalt for å lagre karbon i åkeren.

Erik Joner ved Nibio viser fram biokull, som han mener er en super måte å binde karbon i jorda på. (Foto: Erling Fløistad/Nibio)

I motsetning til metan blir karbondioksid værende utrolig lenge i atmosfæren før det bindes i jord eller hav. For å hindre at temperaturen stiger for mye, er det ikke nok å kutte i utslippene, vi må hjelpe til med å binde karbonet også.

Klimatiltak

Se hele artikkelserien her

Nibio har vurdert forskjellige måter å gjøre dette på, og kommet fram til at biokull er både billigst og sikrest.

– Gjøres det i stor skala i Norge, kan vi levere landbrukets del av Norges 40 prosent reduksjon innen 2030. Skal man betale for karbonfangst og lagring på Mongstad, må man kunne få betalt i landbruket og. Det er en mye billigere og sikrere form for karbonfangst, sier Erik Joner, seniorforsker ved Nibio.

Bonden og klimaet

I en serie med saker vil Bondebladet se hvordan bønder og besluttningstakere kan begrense den globale oppvarmingen. Dette er den femte saken i serien.

Reversert klimaavgift

De av oss som kjører fossilbiler betaler en klimaavgift hver gang vi fyller tanken. Joner mener en bonde som binder karbon i bakken burde få en tilsvarende sum per kilo karbon han binder.

– Vi betaler 1,50 kroner per liter i CO₂-avgift når vi fyller diesel. Om bøndene ikke får dette tilbake når de binder karbon, er det rart, mener Joner.

Han ser for seg at bønder kan ha flisfyringsanlegg, som gir både energi og biokull.

– Jeg mener det må litt ekstra virkemidler til. Så lenge energiprisene er så lave betaler det seg ikke der, det må betale seg gjennom spredning av biokull, sier Joner videre.

Kan binde mye

Biokull blir allerede brukt som jordforbedringstiltak av en del bønder, blant annet Skjærgården Gartneri i Åsgårdstrand.

– Vi bruker fire hundre kilo per dekar, blandet i to tonn kompost. Og opptil 40 prosent omregnet volum flytende, sier Bjørge Madsen. Han driver gartneriet sammen med kona Kristin Stenersen.

Potensialet for hvor mye karbon du kan binde med biokull er langt høyere per dekar.

– Jeg tror ikke det er noe tak. Det vi anbefaler er 2–3 tonn per dekar, omtrent som husdyrgjødsel. Antakelig vil ikke folk ha nok til å spre hvert år, vi anbefaler å veksle mellom forskjellig jord. En ganske liten del av det brytes ned, men det meste blir værende i et 100-års perspektiv, sier Joner i Nibio.

Bjørge Madsen er enig med forskeren i at det ikke er negativt å tilføre jorda mye biokull.

– Det er fullt mulig å dyrke i nesten bare biokull. Det er bare å ha på så mye du vil, så lenge du har med deg god biologi. Jeg kjenner folk som dyrker i 98 prosent biokull i drivhus, sier Madsen.

Må bygge anlegg

Den virkelige begrensningen for hvor mye karbon du kan binde med biokull er tilgang på flis og halm. Flisen skal komme fra grot (greiner og topper) fra skogbruket som ellers brytes ned til CO2 over noen år.

– Årlig kan det brukes omtrent 750 000 tonn karbon i form av flis og 250 000 tonn karbon i form av halm, sier Daniel Rasse. I likhet med Joner er han forsker ved Nibio.

Det blir cirka en million tonn karbon. Skal det regnes om til CO₂-ekvivalenter, blir det 3,7 millioner tonn årlig. Det krever også at en betydelig utbygging av produksjonsanlegg for biokull.

Til sammenligning er landbrukets samlede utslipp beregnet til 4,5 millioner tonn i 2018. Norges samlede utslipp er på litt under 53 millioner tonn. I tillegg til halm og grot bør det være mulig å bruke trevirke som blir kastet.

Det er ikke sikkert dette vil regnes som kutt i landbrukets klimautslipp, men det er åpenbart en måte både Norge og andre land kan binde ganske mye karbon. Om bonden skal binde det i jorda, burde det være en mulighet til å tjene penger.

Annonse

Billig karbonbinding

Dersom dette skal bli noe av, må staten trolig være villig til å betale bøndene for å skaffe karbonet, og for å gjøre jobben med å få det i jorda.

– Vi har regnet litt på det. Kostnaden vil ligge på 500–1000 kroner per tonn CO₂. Det varierer litt avhengig av hvordan råvarene skaffes, om bonden bare skal ha betalt for arbeidskraften og tar for eksempel flis og skogsavfall fra egen skog eller må kjøpe det, sier Joner.

Dette er langt billigere enn kostnaden for å kutte utslipp med elbilpolitikken. Beregningen for hvor mye denne politikken koster staten, varierer. Ifølge Lasse Fridstrøm, forsker ved Transportøkonomisk Institutt, er kostnaden 6875 kroner per tonn CO₂ i utgift for staten i 2017.

Forsker Geir Bjertnæs ved SSB har beregnet kostnaden til 5600 kroner per tonn. Om regnestykket fra Nibio stemmer, er det altså mellom 5,6 og 13,75 ganger så dyrt å kutte et tonn karbondioksid gjennom støtte til elbil som ved å betale bønder for å få biokull ned i bakken.

Daniel Rasse ved Nibio mener det er åpenbart at staten må belage seg på å betale

– Det er klart. Bøndene skal ikke lagre karbon gratis når staten er villig til å betale så mye for geologisk binding eller elbil, sier Rasse.

Eksisterende teknologi

Erik Joner viser til statens vilje til å betale for å utvikle teknologi for karbonfangst på Mongstad. Sammenligner vi kostnader, er det kanskje en urimelig sammenligning, siden vi har gått tilbake i tid og funnet et kjempedyrt prosjekt som ikke innfridde forventningene.

Slike vil alltid komme dårlig ut i regnskapet. Det betyr ikke at Mongstad ikke er relevant i denne sammenhengen. Det vil alltid være usikkert hva du oppnår ved å utvikle ny teknologi, men å få biokull ned i jorda kan gjøres med eksisterende teknologi.

Madsen ved Skjærgården Gartneri mener det er merkelig at det ikke allerede er i gang.

– Å binde karbon var ikke hovedpoenget for oss, men det er helt utrolig at det ikke er mer fokus på det. Det er den klart letteste måten å gjøre det på. Det trengs ingen ting, det er bare å begynne, sier Bjørge Madsen.

Selv om det ikke krever ny teknologi, må det rimeligvis en del infrastruktur på plass for å skikkelig skala på denne karbonbindingen.

– Per i dag er det Standard Bio i Bø i Telemark som produserer denne type biokull. De begynte i år. Det vil kreves mye infrastruktur dersom vi skal begynne å nærme oss taket for biokull, sier Daniel Rasse.

Problemer med godkjenning

Å binde karbon i jord ved hjelp av biokull er foreløpig ikke godkjent av FNs klimapanel. Det ser imidlertid ut til å være i ferd med å endre seg.

– International Biochar Initiative har laget en form for sertifiseringsordning som er i ferd med å godkjennes av IPCC (FNs klimapanel, red. anm.), sier Joner.

Staten og jordbruket inngikk tidligere i år en avtale om å kutte utslipp i jordbruket. Å få biokull ned i jorda er ikke en del av den avtalen.

– Nei. Om dette binder karbon eller ikke, spiller ingen rolle for politikerne så lenge man ikke får godkjent det i klimaregnskapet, sier Joner.

Dersom man derimot er mer opptatt av å redusere mengden karbondioksid i atmosfæren, enn regnskapet med EU, er dette et effektivt tiltak.

– Det er i alle fall forskerne enige om, at det er en effektiv måte å gjøre det på, sier Joner videre.

Sentralt eller spredt?

På Skjærgården har de sitt eget flisfyringsanlegg for å produsere biokull. Det er imidlertid ute av drift for øyeblikket.

– Problemet er at teknologien på gårdsanlegg ikke er helt der den burde være. Det betyr jo ikke at biokull ikke fungerer. Det finnes biokull på markedet, og industrielle anlegg har kommet lenger teknologisk, sier Bjørge Madsen.

Neste artikkel

Har kuttet CO2-utslipp i 61 år