Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ukrainer kjøpte gården han jobbet på

For fem år siden kom Kostiantyn Alianykh til Helgeland som avløser. I dag driver han og kona Iryna egen gård med svineproduksjon.

Livdyrproduksjon: Kostiantyn og Iryna Alianykh driver livdyrproduksjonen med hybridpurker, drektige purker til videresalg, og smågris. De har fått flere nye kunder etter at de overtok gården. (Foto: Lars Olav Haug)

Gårdbrukerlivet betyr mye ansvar, mye jobb og lite fritid. Men Iryna og Kostiantyn trives, her i Bardal i Leirfjord kommune vil de bli. De snakker varmt om Ukraina og folket der, men korrupsjon og dårlig livsstandard gjorde at de søkte seg ut.

– Mange dyktige mennesker kommer seg aldri ut av fattigdommen, sier de.

Kostiantyn (32) har vært i Norge i fem år, mens Iryna (29) og datteren Yevheniia (8) kom et år senere. Begge var avløsere da Sigurd Langfors spurte om de ville overta gården med svineproduksjon.

De ble enige om pris, og etter flere møter sa den lokale sparebanken ja. I 2018 overtok det ukrainske paret gården.

Videreføre besetningen

Sigurd Langfors forteller at det var en prosess som tok tre-fire år fra han og kona Kristin Lorentzen begynte å tenke på å bli pensjonister og til gården var solgt.

Flere interessenter var ganske nær, men til sist var det Kostiantyn og Iryna Alianykh som fikk tilslaget.

– Vi ville at avlsbesetningen skulle drives videre, med levering til mange faste kunder. Vi hadde to dyktige ansatte, og fant ut at de også burde få tilbudet. Kostiantyn hadde jobbet på gården i tre år, og han sa seg interessert. Han var blitt kjent i Helgeland Sparebank, og da han fikk lån var salget avgjort.

Gode resultater

– Jeg visste at han var godt egnet, systematisk og gjennomføringssterk. Men han var ukjent med samvirket, og har hatt en bratt læringskurve. I ettertid ser jeg at han har bedre resultater enn jeg hadde. Det kan jeg skjære tenner av, men det er jo veldig bra. Kostiantyn og Iryna viderefører tradisjonen vi hadde med årlige kudetreff, og de har fått flere nye kunder. Bedre attest kan man ikke få.

– Det er godt å være pensjonist når man ser at besetningen blir videreført på en så god måte, sier Sigurd Langfors.

Mange registre

– Det var en ganske lang prosess å komme i gang med egen drift. Vi måtte registrere oss i mange registre, sier Kostiantyn, og ramser opp Produsentregisteret, Foretaksregisteret, Norsvin, Felleskjøpet og Nortura.

Etter seks måneder var alt det formelle på plass, og livdyrproduksjonen med hybridpurker, drektige purker til videresalg og smågris er videreført.

De produserer på konsesjonsgrensen med 150 årspurker og 4 000 smågris i året. Gården har tre arbeidsplasser, landsmannen Aleksandr Bonderenko er avløser.

– Jobb med hus, barn og hund kommer i tillegg, sier Iryna på godt forståelig norsk. Hun var kjempeglad for at foreldre kom på besøk og hjalp til med barnepass den første tiden. Yngstedatteren Kira på tre er født i Norge, og nå gleder barna seg til nytt besøk av mormor.

– Det var egentlig ikke så komplisert å lære norsk fordi alle var hjelpsomme, og Kristin og Sigurd ga mange gode tips. Men det var vanskelig å forstå norsk i telefonen, og det var mye telefonbruk i begynnelsen. Men det var god praksis, og jeg kom inn i organisering og papirarbeid. Men kona synes det gikk med mye tid på papirarbeid om kveldene, forteller Kostiantyn.

Ville utenlands

Annonse

De kommer begge fra byen Zhytomyr med 270 000 innbyggere, som ligger i den nordvestlige delen av Ukraina.

Etter å ha vært i Bardal i en måned, ringte Kostiantyn hjem til Iryna og sa at her er det godt å være med god plass, fin natur og fantastisk stille. Og etter et år kom hun etter.

For Kostiantyn var det et bevisst valg å ta landbruksutdanning for å komme seg utenlands. Han ville etablere seg med familie i et trygt land hvor menneskerettigheter blir respektert.

Først gikk turen til Sverige, hor han jobbet med agurkproduksjon. Derfra gikk ferden til en dansk svinegård. Planen var å dra videre til Canada, hvor mange ukrainere driver med gris. Men han fikk ikke visum, og i stedet endte han opp i Norge.

– Jeg jobbet og ventet i et år før jeg tok med Yevheniia og flyttet etter. Det var en vanskelig tid. Men så reiste jeg på besøk til Bardal før vi fikk innvilget familieinnvandring. Jeg kom, så og bestemte meg for at her ville jeg bli. Men hvor var folkene og bilene? Jeg som kommer fra en stor by var overrasket over hvor stille det var. Men det er fin natur og jeg liker fisketurer, sier Iryna.

Hun jobbet som møbelsnekker i Ukraina. Nå er det en hobby, og hun har laget hagemøblene selv. Jobben i grisehuset beskriver hun som vanskelig, men morsom. Glemt er skrekken for de store purkene i starten, dette vil hun fortsette med.

God dyrevelferd

Gårdbrukerparet har fått med seg debatten om grisevelferd, og forsikrer at dyra her på gården har det bra. Bondebladets medarbeider blir med på en runde i grisehuset (iført forskriftsmessig smittevernbekledning), og får bekreftet at dette er en veldrevet besetning.

– Dyrevelferden i Norge er god på grunn av mindre enheter enn både i Ukraina og Danmark, og vi har mer oversikt over dyra. Mattilsynet har vært på inspeksjon flere ganger, og her har alt vært på stell, forsikrer Kostiantyn.

Han er kunde og leverandør til Felles- kjøpet og Nortura. Sigurd anbefalte å videreføre forholdet til disse selskapene, og Kostaintyn har hatt god nytte av rådgivning fra begge. Han og Iryna deltar også på fagmøter.

Håper på bedre økonomi

– Hvordan er økonomien i svineproduksjonen?

– Det ble vanskelig da prisene gikk ned, men jeg kunne ikke gjøre annet enn å jobbe hardt og produsere gode griser. Nå går prisene opp, og jeg håper økonomien blir bedre etter hvert.

– Er det mye papirarbeid?

– Det fungerer godt med regnskapsfører, og jeg leverer alle kvitteringer på nett. I tillegg må jeg telle griser og bestille kraftfôr, strø og rundballer i rett tid. Avløserlaget tar seg av det formelle med avløseren Aleksandr. Siden vi driver ren svineproduksjon leier vi ut jorda.

Gode naboer

– Hva var det vanskeligste ved å etablere seg som gårdbruker i Norge?

– Det vanskeligste var å forstå alt som måtte gjøres og komme inn i systemet. Jeg kunne håndtere dyr, men måtte lære hvordan jeg bestilte kraftfôr. Det tok litt tid, men gikk bra. Jeg har god kontakt med bøndene i Bardal. Vi hjelper hverandre hvis noe skjer, og låner utstyr av hverandre. Vi har gode naboer som kjenner hverandre og prater sammen, sier Kostiantyn.

Les mer i Bondebladet denne uka.

Neste artikkel

– Vi jobber hardt for alle bønder