Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Rasktvoksende kalver sparer fôr og klima

– Norsk storfeproduksjon er bærekraftig, positive elementer har vært utelatt fra beregningene, sier Rita Steinvik. En kalv som når slaktevekt en måned før sparer både fôr og klima, mener hun.

Funksjonelle dyr: Rita Steinvik prioriterer å avle fram funksjonelle dyr med godt lynne og gode kalvinger. Med stort og smått har hun 170 Limousin storfe i fjøset. Foto: Lars Olav Haug

Rita og Geir Ove Steinvik har drevet Steinvik gård på Skatval i fem år. Hennes far, Gustav Steinvik, startet med Limousin for 22 år siden. Han bygde opp besetningen ved å kjøpe livdyr, og importerte embryo og semin fra bl.a. Frankrike og Canada.

Steinvik hadde gått fra melk og korn til gris, kombinert med jobb i Forsvaret. Men da han gikk av og ble bonde på heltid, satset han på storfe. Da ble det også slutt på kornproduksjonen, fordi en besetning med flere dyr krevde mer gras og beite.

Gustav Steinvik var opptatt av avl, og valget falt på Limousin, bl.a. fordi det var få slike dyr i Norge. I årene siden har gården solgt avlsdyr, og Steinvik ble aktiv avlsbesetning i år, etter at de inseminerte med norske seminokser i fjor.

Arbeidsdeling

– Ingen tvil, her på gården blir det ammeku i årene framover, sier en entusiastisk Rita Steinvik, som også er leder i Tyr Trøndelag.

Hun er bonde på heltid, mens han jobber i kommunen og er bonde på kveld og helg. De får også god hjelp av hennes far og to hjemmeboende sønner i slutten av tenårene, mens eldstejenta tar utdannelse et annet sted.

Rita er sjef for avlen, mens Geir Ove inseminerer og følger opp maskinparken. Han tar de tyngste løftene på ettermiddagstid, og i helgene tar de ofte fjøset sammen.

Dyra går i kaldfjøs, noe som sparer strøm og miljø. De har også gått til innkjøp av ei presse som pakker all landbruksplasten slik at den kan leveres til gjenvinning. Nå ser de på muligheten for å installere solcelleanlegg for å produsere strømmen de bruker selv.

Fakta om Steinvik gård

Ligger på Skatval i Stjørdal kommune

Drives av Rita og Geir Ove Steinvik

170 Limousin storfe, ca. 70 kalvinger i året

Ett stort kaldfjøs fra 2002 og to mindre fjøs

400 dekar gras og beite. Driver totalt 600 dekar jord

– Nå har det ikke vært korn på gården på mange år, og kulturlandskapet hadde grodd igjen uten beitedyr. Som heltidsbonde må jeg ha flere dyr. Vi fôrer mye med grovfôr, og jeg får halm fra naboene som ammoniakkbehandles til fôr og brukes som strø, sier Rita.

– Halmen er et avfallsprodukt som kornbøndene vil bli kvitt. Når vi utnytter halmen går det ikke med nitrogen for å bryte den ned, legger hun til.

Holder landskapet åpent

Rita Steinvik vektlegger den jobben beitedyr gjør med å holde kulturlandskapet åpent. Gården ligger ned mot Trondheimsfjorden og Steinvikholmen, med historie tilbake til før reformasjonen i 1537, da Norges siste katolske erkebiskop Olav Engelbrektsson rådde grunnen her.

Odden trekker mye folk om sommeren, og da er det fint med beitende dyr helt ned til fjorden.

– Det kreves dyr med godt lynne så tett på folk. De aller fleste respekterer at det er store dyr og holder seg på utsiden av gjerdet. Men som en påminnelse har vi stående et gammelt skilt som min mor satte opp en gang: «Ikke kryss beita med mindre du kan gjøre det på under 11 sekunder. Oksen gjør det nemlig på tolv.»

– Dyra er vant til folk, og vi har stort fokus på lynne og funksjonsfriske dyr i avlen. Det er viktig for dem som skal håndtere dem. Med tanke på økonomien må du kunne fôre opp et dyr raskt, og vi satser på å avle fram dyr som har et raskt opptak av grovfôr og nyttiggjør seg av det. For den som skal ha et sluttprodukt har en måned på slaktoksen mye å si, sier Skatval-bonden.

Stemningen snur

– Hvorfor bør vi spise norsk kjøtt?

– Jeg ble mektig provosert da en bekjent skrev på Facebook at hun hadde som nyttårsforsett å spise mindre kjøtt. Samme person ukependler med fly til jobb. Alle må ta del i klimadugnaden, og landbruket må ta sin del. Men en flytur fra Værnes til Oslo tilsvarer mange kjøttmiddager. Tenk på beitebruk, CO₂-opptak og karbon, hvordan hadde landskapet sett ut uten beitende dyr? Hvor stort er klimautslippet når de spiser gras fra gården og norskprodusert kraftfôr? Dessuten er dyra avla på grovfôropptak, sier en engasjert Rita Steinvik.

Nå ser hun at stemningen er i ferd med å snu, og gleder seg over det.

Annonse

– Flyreiser er verre enn at kua fiser. Tyr og Nortura har kommet med noen sannheter, og når klimakalkulatoren kommer vil jeg kaste meg rundt og se hva jeg kan gjøre enda bedre. Vi storfebønder må gjøre det vi kan for å redusere utslipp av klimagasser, men vi skal ikke ha noe verstingstempel.

Det positive er ofte utelatt i klimaregnskapene, for eks. er ikke fordelene med karbon tatt med, mener storfebonden.

– Nå tror jeg folk får øynene opp og skjønner at de heller må kutte noen Oslo-turer. Det vil være trist å kutte ned på beitedyra. I tillegg til å utnytte grasressursene er dette bonderomantikk på sitt beste, som alle har glede av. Det er ikke mye som er finere enn ei ku på beite med en kalv som suger. Det er kjempeviktig at folk ser dette der de bor og ferdes, ellers gror Norge igjen, sier Rita, som driver med storfe midt blant kornprodusenter i den slake hellinga ned mot Trondheimsfjorden.

Både korn og storfe

– Hva med kanaliseringspolitikken?

– Jeg er enig i at det skal være fokus på vekster der de kan dyrkes, men det må også være plass til storfe så landskapet ikke gror igjen. Vi måtte hatt færre dyr, hvis vi hadde fortsatt med korn. Da kunne ikke jeg vært heltidsbonde. Det må være samspill mellom korn og beitedyr, sier Rita.

De har tatt jordprøver og satt opp gjødselplan sammen med NLR. Tallen spres på åkeren med tørrfrauvogn på høsten før de pløyer opp og sår nytt gras, og suppleres med kunstgjødsel.

"Jordbruksoppgjøret virket så bra i fjor, men det var bare melkebruk som fikk tilskuddet vi mente vi var lovet"

Rita Steinvik

Gården har ikke vanning, jordene har mest sandholdig jord som tåler både regn og tørke. I fjor var endringen at første- og andreslåtten ble tatt tidlig. 2018 var første året med tre slåtter, og totalmengden av grovfôr ble større enn i et vanlig år.

Rita er minst like spent på enga i år etter at tredjeslåtten ble tatt så sent som 19. september.

Gode kalvinger avgjørende

– Hvordan er økonomien i storfeholdet?

– Jordbruksoppgjøret virket så bra i fjor, men det var bare melkebruk som fikk tilskuddet vi mente vi var lovet. Tyr har gjort en kjempejobb for å fremme storfenæringa, og innspillet til jordbruksoppgjøret som går på ku og kalv på beite er bra.

– For dem som skal bygge opp en storfebesetning tar det lang tid før det blir igjen noe. Selv var vi heldige som kom til ferdig avlsbesetning og kunne starte med fullt fjøs. Det er en annen økonomi i en avlsbesetning enn for dem som selger til slakt, sier Rita.

– Hva påvirker bunnlinja?

– Vi må ha funksjonelle dyr med gode kalvinger. Kuer uten kalv er kjempedyre. Kua må ta godt vare på kalven, og kalven må vokse fort. Bonden sparer mye fôr og blir mer klimavennlig hvis dyret er slaktemodent en måned før. God dyrehelse, kjøpe maskiner etter behov og ikke overinvestere påvirker også resultatlinja, sier hun.

Kalvinger hele året

På Steinvik har de nesten 170 storfe totalt, og ca. 70 kalvinger gjennom hele året. De fôrer opp og selger avlsokser fra ett til to år, og drektige kviger og kyr.

Kvigene skal være godt utviklet og store og fine når de kalver. Kviger som ikke duger til avl blir fôret opp og slaktet. Gode vekter og plasshensyn avgjør når de blir sendt, og uten konsentrert kalving har de dyr i alle aldre hele året.

Alt av kviger og unge kyr insemineres, mens oksene tar seg av resten. De tilbyr også andre gener til kunder som har kjøpt okse fra Steinvik tidligere.

– Mange bønder vil ha avlsokser på rundt to år. Da ser vi også bedre hvordan lynne og føtter blir, og dyra er tryggere å selge som avlsdyr. Men det er også mange som ønsker årsokser. Vi selger ikke som livdyr, de dyra vi ikke ville avlet på selv, understreker Rita.

Les mer i Bondebladet denne uka.

Neste artikkel

Nå er det opp til markedet