Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kvinnene som styrer Landbruks-Norge

De er inspirert av Pippi, mamma, Gro Harlem Brundtland og Kirsten Indgjerd Værdal. Nå er det deres tur til – kanskje – å være rollemodeller for unge jenter.

Hvorfor er det så mange kvinner på toppen i norsk landbruk nå? – Jeg tror tiden var moden for det, men tror også at det er litt tilfeldig, sier Trine Hasvang Vaag, styreleder i Nortura. Bildet viser Nortura Hærland. (Foto: Øyvind Haug)

La oss hoppe drøyt tre år tilbake i tid, til mars 2016. Trond var styreleder i Tine og Norsk Landbrukssamvirke, Sveinung var styreleder i Nortura, Einar var styreleder i Felleskjøpet Agri og Norske Felleskjøp, mens det var Per som var generalsekretær i Bondelaget.

Hvordan det ser ut nå, i juni 2019? Nå er det Marit, Trine, Anne og Sigrid som har disse rollene.

Og ikke bare det, de er også alle sammen den aller første kvinnen som har dette vervet eller jobben.

For det har skjedd noe på toppen i norsk landbruk. Kvinnene har gjort sitt inntog. Ikke bare i styrene, der kritikere kan mumle om prosenter og innkvotering, men også helt øverst, som styreledere og i andre toppjobber.

Kvinner på topp

Her er en liste over noen toppverv og toppjobber i landbrukssamvirkene og faglagene i dag:

Styreleder i Tine: Marit Haugen

Styreleder i Nortura: Trine Hasvang Vaag

Styreleder i Felleskjøpet Agri, Norske Felleskjøp og Norsk Landbrukssamvirke: Anne Jødahl Skuterud

Styreleder i Hoff: Hanne Refsholt

Adm. dir i Gartnerhallen: Elisabeth Morthen

Adm. dir i Hoff: Ingeborg Flønes

Snart adm. dir i Norske Felleskjøp: Eli Reistad

Styreleder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag: Kjersti Hoff

Generalsekretær i Norges Bondelag: Sigrid Hjørnegård

Andre nestleder i Bondelaget: Frøydis Haugen

Tiden var moden

Hva har skjedd? Hvorfor er det så mange kvinner på toppen i norsk landbruk nå?

– Jeg tror tiden var moden for det, men tror også at det er litt tilfeldig, sier Trine Hasvang Vaag.

– Det finnes mange dyktige, erfarne kvinner for valgkomiteene å velge mellom. Landbruket har arbeidet i en årrekke med å få et bedre mangfold i styrene, og det vi ser nå er en naturlig utvikling, mener Hanne Refsholt.

– Gjerning, ikke kjønn

Å intervjue kvinnelige ledere om at de er kvinner, er imidlertid ikke verdens mest behagelige jobb. De jubler ikke. Temaet er følsomt.

Som ei svarte: «Det er ikke lenge siden det var kun menn i disse posisjonene, stilte dere da de samme spørsmålene til dem?» «Jeg setter pris på at dere løfter fram de dyktige personene som innehar disse vervene, men vær så snill, gjør det fordi de har fortjent det i kraft av sin gjerning, ikke sitt kjønn. Ingen av disse damene fikk posisjonen fordi de er damer, men fordi de er dyktige, kunnskapsrike og bidrar til å skape et bærekraftig norsk landbruk inn i fremtiden.»

Jada. Bondebladet skriver rett som det er om disse damene. Vi intervjuer dem til saker, om meninger de har og avgjørelser de tar. De er dyktige kvinner med makt, og vi skriver om dem i kraft av sin gjerning.

Men – beklager til de vi fornærmer – denne gangen skriver vi om at de er kvinner. Rett og slett fordi disse jobbene ikke ble besatt av kvinner for noen år siden. Det er nytt.

Betydningen

Men har det noen betydning at det er så mange kvinner på topp i landbruket nå?

– Når man velger fra hele befolkningen, ikke bare blant mennene, har man dobbelt så mange å velge blant. Det tilsier at kvalifikasjonene blant topplederne gjennomsnittlig blir bedre, fordi konkurransen blir tøffere. Hvis landbrukets topplederposisjoner fortsatt hadde vært befolket av menn, ville det framstått utdatert og gammeldags, sier Elisabeth Morthen.

Eli Reistad mener det er positivt for landbrukets omdømme, mens Anne Jødahl Skuterud forteller at det gjør henne stolt.

– Det er andre næringer som ønsker det samme, men som ikke helt har lyktes, sier Skuterud.

Marit Haugen tror det kan gi landbruket en mulighet:

– Det kan gi oss innpass på andre arenaer og mulighet til å kommunisere om landbruket og samvirke også utenfor næringa. Samtidig håper jeg dette kan bidra til å rekruttere flere jenter inn i landbruket, sier hun.

Frøydis Haugen håper det kan åpne mennenes øyne:

– Det er ikke sikkert det er vi kvinner og jenter som påvirkes mest av at det er kvinner i ledelsen rundt om, men jeg tror det kan åpne øynene hos en del menn der ute, sier hun.

Norske nordkvinner

Man har hørt om både mannskultur og det å være alene på toppen. Hvilken rolle spiller det for disse kvinnelige lederne selv at de har mange «medsøstre» med seg blant toppene i landbruket, om man skal våge seg til å kalle dem det?

«Moro», «positivt», «fint» og «påvirker ikke jobben jeg skal gjøre» er vendinger i svarene.

Eli Reistad kaller det imidlertid inspirerende, og Marit Haugen mener det legger et godt grunnlag for god samhandling i landbruket.

Annonse

Elisabeth Morthen ser helst at likestillingen brer seg til flere områder.

– Jeg samarbeider godt med både kvinner og menn, og har vært vant til å samarbeide mest med menn i de lederjobbene jeg har hatt. Men det at vi også i landbruket har bidratt til å løse opp i «gutteklubben-grei»-syndromet, er bra. Flere kvinner og menn i lederposisjoner gjør at vi får et større mangfold, dynamikken blir bedre og takhøyden løfter seg. Men fortsatt er vi stort sett «norske nordmenn fra Norge». Neste skritt må være å få et større mangfold av etnisiteter. Da jeg jobbet i Norges Røde Kors var det berikende med et mangfold av ulike kulturbakgrunner, forteller hun.

Er den de er

Om det påvirker jobben deres på noen måte av de er kvinner? Tja – si det.

– Det er vanskelig å svare på. Først og fremst er jeg den jeg er, med min historie og mine erfaringer, sier Sigrid Hjørnegård.

– Jeg tror min personlighet, kompetanse og de erfaringene jeg har med meg, har større betydning enn kjønn, sier Marit Haugen.

Psykologene kan sikkert si mye om hvorvidt erfaringene våre kan relateres til kjønnet vårt eller ikke, men den lar vi ligge. For sannheten er vel uansett godt formulert av Elisabeth Morthen:

– Det vet jeg ikke – jeg har aldri prøvd noe annet …

Pippi, Gro og mamma

Mange av disse damene har til felles at de er den første kvinnen som har den jobben de har i dag.

Hvem var deres egne kvinnelige rollemodeller da de voks opp?

– Jeg har alltid vært bevisst på og takknemlig for de første kvinnelige lederne i landbruket som gikk opp løypa for oss andre. For min del var det ikke minst Eli Blakstad som første kvinnelige leder i NBU og Kirsten Indgjerd Værdal som første kvinnelige leder i Bondelaget, forteller Sigrid Hjørnegård.

Eli Reistad trekker også fram NBU, Bondelaget og Værdal, men i tillegg Hanne Refsholt. Den nye styrelederen i Hoff var konsernsjef i Tine fra 2005 til 2018, og har flere ganger blitt kåret til landbrukets eller distriktenes mektigste kvinne.

Refsholts eget forbilde var Gro Harlem Brundtland, for hennes store engasjement for miljø og andre viktige saker.

Kjersti Hoff fant inspirasjon i litteraturen.

– Jeg er av de heldige som vokste opp med Pippi! Dermed er ingenting umulig, en må bare prøve, også må en skjønne at det betyr hardt arbeid, sier hun.

Både Brundtland og Pippi er gjengangere i svarene, sammen med «mamma».

– Min mor har på mange måter vært mitt forbilde. Hun var rektor på en videregående skole, i tillegg til at hun var engasjert i mye lokalt. Jeg hadde også en far som bidro aktivt på hjemmebane, så slik sett var likestillingen nok kommet relativt langt hos mine foreldre, forteller Ingeborg Flønes.

Rollemodeller

Refsholt har allerede blitt omtalt som en rollemodell. Kanskje er de andre også det, for unge jenter på norske gårder.

– Hva håper du små jenter på gårder rundt omkring i Norge tenker når de ser dere i de høyeste tillitsvervene og stillingene i landbruket?

– Jeg håper de blir inspirert, sier Anne Jødahl Skuterud, og bruker dermed det samme ordet som flere av de andre.

– Jeg håper at det inspirerer til å se at alt er mulig. Jeg tenkte lite eller ingenting på dette tidligere, men har fått mange innspill fra jenter og damer i landbruket som sier nettopp det, forteller Trine Hasvang Vaag.

– Gjennom disse vervene blir vi synlige, og kanskje blir det enklere for jenter å velge landbruket som yrkesvei, foreslår Marit Haugen.

Elisabeth Morten håper de unge jentene ikke tenker over det, men bare ser det som den naturligste ting i verden at kvinner har plass i alle deler av landbruket. Hun siterer en annen liten jente, som skal ha sagt: «Mamma, går det an for en mann å være statsminister?»

Likestilling nå?

For så langt har likestillingen kommet. Eller har den det?

Er det likestilling i landbruket nå?

– Jeg opplever at det er det, sier Trine Hasvang Vaag.

– Nei, svarer Anne Jødahl Skuterud.

– Legger man i likestilling like muligheter og like forventninger, er det ikke det, svarer også Marit Haugen.

– Vi har kommet langt på mange måter. Men det er altfor få kvinner som eier gård i Norge, sier Sigrid Hjørnegård.

– Som aktiv bonde, ikke som tillitsvalgt, hender det at jeg opplever å bli behandlet forskjellig fra mine mannlige kollegaer. Det har vi absolutt en vei å gå fortsatt, sier Frøydis Haugen.

– Jeg tror nok at vi fortsatt har litt å gå på. Jeg skulle blant annet ønske at det var flere engasjerte kvinnelige bønder i Hoff, sier Ingeborg Flønes.

Kjersti Hoff mener det er for få jenter som bruker odelsretten sin og driver gårdsbruk. Men når det gjelder verv, er situasjonen en annen.

– Eksemplet nå med så mange kvinner i ledelsen er unikt i norsk landbrukshistorie, og det må være et godt tegn på at det er god likestilling nå, sier hun.

Men Elisabeth Morthen mener det ikke er likestilling, verken i landbruket eller i andre deler av samfunnet.

– Vi er inne i en litt «skummel» periode, der vi tar for gitt at det er likestilling, og der maktbruken skjer i mer subtile former. På noen områder går ting den gale veien. For eksempel: Da jeg giftet meg for over 30 år siden var det vanlig å beholde sitt eget etternavn. Nå har jeg inntrykk at det igjen er blitt mer vanlig at kvinnen tar mannens etternavn. Vi kvinner har også selv et ansvar for å ta posisjon, være bevisst på å stå opp for de rettigheter kvinner før oss har kjempet for, og ikke gli tilbake i fortidens rollemønstre, sier den første kvinnelige administrerende direktøren i Gartnerhallen.

For kvinner kan.

– Jeg vokste opp med en usedvanlig sterk venninnegjeng helt fra barne- og ungdomsårene: En ble statsråd, en ble konserndirektør i Statoil, en tok doktorgrad i medisin og så videre. For meg var det en overraskelse da jeg som ungdom oppdaget at kvinner ble omtalt som «det svake kjønn», forteller Elisabeth Morthen. •

Neste artikkel

Omfattende streik i Felleskjøpet Agri