Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvordan har dyra våre det?

Hvordan er det å være et produksjonsdyr i Norge, kontra i utlandet?

Vant mot sjukdom: Høsten 2008 ble besetningen til Hege Omdal fra Rennesøy en av dem som plutselig ble rammet av fotråte. Hun kunne se at dyra hadde det vondt. Bekjempelsesprogrammet Friske føtter ble satt i gang, og de siste to årene er det ikke oppdaget nye tilfeller. (Arkivfoto: Sjur Håland)
Vant mot sjukdom: Høsten 2008 ble besetningen til Hege Omdal fra Rennesøy en av dem som plutselig ble rammet av fotråte. Hun kunne se at dyra hadde det vondt. Bekjempelsesprogrammet Friske føtter ble satt i gang, og de siste to årene er det ikke oppdaget nye tilfeller. (Arkivfoto: Sjur Håland)

Tenk deg at du har en sjukdom som gjør at du er kronisk avmagret, fordi du ikke får tatt opp næringsstoff, fordi tarmen din er ødelagt.

Det må du regne med, dersom du er en geit i utlandet. Men ikke i Norge. Ikke nå lenger. For i Norge er det tradisjon for å jobbe for å utrydde sjukdommer, en etter en.

Dyrehelse er dyrevelferd

I serien Landbrukets betydning har Bondebladet kommet til temaet: Hvilken betydning har norsk landbruk for dyra våre? Hva har det å si om du er et produksjonsdyr i Norge eller et annet land?

Dette er et spørsmål om dyrevelferd. Men dermed er det også et spørsmål om dyrehelse.

– Du kan ikke skille dyrehelse fra dyrevelferden i det hele tatt. Det lar seg ikke gjøre. Sjuke dyr har dårlig velferd. Friske dyr har i utgangspunktet bedre velferd, sier Eivind Liven.

Eivind Liven
Eivind Liven

Han har vært veterinærdirektør i Statens dyrehelsetilsyn, og ga i fjor ut boka «Dyrehelsa i Norge – Veterinærvesenets historie».

Og hvordan er så dyrehelsa i Norge, sammenlignet med andre land?

– Vi er i verdens elitedivisjon, og vi er på toppen. Vi kjemper om medaljene, forteller Liven.

– I vår husdyrpopulasjon i dag nyter vi godt av en jobb som ble gjort for 50–80 år siden. Vi klarte å utrydde de fleste av de alvorlige smittsomme sjukdommene. Det er en prestasjon, sier Liven.

Han gir honnør til bøndene og politikerne som bidro, og ikke minst til veterinærene.

På 1990-tallet utryddet vi BDV.

– Det var en sjukdom verden for øvrig sa at «den kan vi ikke få gjort noe med». Men vi klarte å bli kvitt den. Etter oss var det flere som gjorde det samme, blant annet svenskene, forteller den tidligere veterinærdirektøren.

Ikke alt er bra

Alle Bondebladet har snakket med til denne artikkelen, har vært opptatt av å formidle et delt bilde: Ja, vi har kanskje verdens beste dyrehelse, men ikke alt er bra, og i dette spørsmålet kan man absolutt ikke klappe seg på skuldra og hvile på laurbærene. For da kommer sjukdommene og dårlig dyrevelferd.

– Vi må passe oss vel for å gå i den fella å tro at alt er bra her i Norge. For det er det faktisk ikke, sier Liven.

Han viser til at sau blir spist av ulv, dyrevelferdsutfordringer i fjørefenæringa, at kyr står inne i fjøset i stedet for å beite, og at det er variasjon mellom husdyrbrukene.

– I det store bildet er det god dyrevelferd i norsk husdyrproduksjon. Bøndene gjør det de kan for at dyra skal ha det bra innenfor de rammene de jobber i. Men vi har svin på skogen. Det er ikke typisk for norsk husdyrproduksjon, så langt derifra. Men det er alltid noen som faller utenfor, og de bør sjaltes ut så fort som mulig, sier Liven.

Utrydda

Men utenom malurten i begeret er fagfolkene glade for å kunne snakke om norsk dyrehelse og dyrevelferd.

Topplassering: Dyrehelsa i Norge er eksepsjonelt god, sier Synnøve Vatn, fagdirektør for dyrehelse i Animalia. (Arkivfoto: Bondebladet)
Topplassering: Dyrehelsa i Norge er eksepsjonelt god, sier Synnøve Vatn, fagdirektør for dyrehelse i Animalia. (Arkivfoto: Bondebladet)

– Dyrehelsa i Norge er eksepsjonelt god. Det er en sterk historisk bakgrunn for det: Vi har utryddet sjukdommene én etter én. Norge hadde en del av disse sjukdommene før. Men vi har brukt penger og veterinærvesenet vårt, og vi har utrydda dem. Fordi vi har gjort det, har vi hatt kapasitet til å ta tak i stadig nye sjukdommer, forteller Synnøve Vatn, fagdirektør for dyrehelse og beredskap i Animalia.

Smittsom saueskabb ble utryddet i Norge så tidlig som i 1894.

Ola Nafstad
Ola Nafstad

– Det er en sjukdom som er til stede i saueholdet i de fleste europeiske dyrehold, forteller Ola Nafstad, assisterende direktør i Animalia og fagdirektør for blant annet husdyrproduksjon og dyrevelferd.

– Den gir ekstrem kløe. Svineskabb er et annet eksempel på en hudparasitt som er bekjempa i Norge, som i likhet med saueskabben gir varig kløe, du går og klør deg hele tiden, sier hun.

Etter offentlige saneringsprogram ble for eksempel brucella abortus utryddet i 1953, og bovin tuberkulose i 1986.

I 2000 vedtok en samlet næring et nasjonalt program for kartlegging og bekjempelse av smittsom grisehoste. I 2009 ble sjukdommen erklært utryddet fra Norge.

I rapporten «Husdyrnæringas felles handlingsplan mot antibiotikaresistente bakterier», står det: «Frihet for smittsom grisehoste sparer norsk svineproduksjon for et estimert produksjonstap på 7–18 millioner kr per år. Den største vinneren er imidlertid grisen selv.»

Dyrehelsa i Norge er eksepsjonelt god

Synnøve Vatn, Animalia

Initiativ fra bønder

Hver bekjempelse av en sjukdom har sin egen historie. Initiativet kan komme fra fagfolk, leger, bondens organisasjoner eller bøndene selv.

– For den ondarta fotråten sin del, var det bønder i Rogaland som så hvordan sjukdommen artet seg da den kom i 2008, og sa at sånn kan vi ikke ha det. Vi kan ikke ha det slik at lamma våre ligger på bakken, og ikke går og spiser. De fikk full støtte fra oss fagfolk, som var på den samme ballen, forteller Vatn.

Det kan se ut som saneringsprogrammet har lyktes. 100 000 sauer har blitt undersøkt årlig på slakteri de siste åtte årene. De siste to årene er ingen fotråte funnet.

– Alle disse sjukdommene som vi har valgt å bekjempe, har et økonomisk aspekt, men de har først og fremst et velferdsmessig aspekt. Fotråte på sau, for eksempel, er en sjukdom som gjør at sauene har fryktelig vondt i klauvene sine og går på kne, sier fagdirektøren.

Synnøve Vatn tror det er lettere å si at «nå skal vi utrydde eller bekjempe en sjukdom» i Norge, enn det er i andre land.

– For bøndene, myndighetene og forvaltninga er vant til at vi tenker slik. Det er litt av bakgrunnen for hvorfor vi tør å gå på nye sjukdommer på en annen måte enn i andre land. Vi er vant til å tenke at fellesskapet nyter godt av at vi bekjemper en sjukdom. Det kan være tøft for enkeltpersoner, men man ser nytten for fellesskapet, sier hun.

Friskere geiter

Paratuberkulose på storfe hadde vi til 1930-tallet. Diagnosen er aldri stilt på sau i Norge.

– Paratuberkulose er en kjempeutfordring i veldig mange store saueland, sier Vatn, og nevner Australia som et eksempel.

Men på geiter hadde vi sjukdommen. Inntil prosjektet Friskere geiter, som pågikk i perioden 2001–2014.

– Det er en mage-/tarmsjukdom som gir kronisk avmagring. Du får ikke tatt opp næringsstoffene, for tarmen din er ødelagt. Paratuberkulose, CAE og byllesjuke er tre sjukdommer som geitenæringa har brukt store summer på å bekjempe, og som vi langt på vei kan si vi er kvitt, sier Vatn.

– Før bekjempelsesprogrammet Friskere geiter hadde vi ikke verdens beste geitehelse. Men nå har vi sannsynligvis det, sier Ola Nafstad.

Annonse

Velorganisert samfunn

– Hva med kyr og sauer, har vi verdens beste dyrehelse på disse dyreslagene?

– Jeg vil våge meg til å si ja til det. Island, Sverige og Finland er de landene som kan konkurrere med oss. Andre land har mye mer smittsomme sjukdommer, og de har heller ikke hatt mulighet til å bekjempe de, slik vi har, sier Synnøve Vatn.

Nafstad og Vatn forklarer det blant annet med at Norge er et velorganisert samfunn med et godt samarbeid mellom private og det offentlige, at vi har høy tillit til hverandre, kompensasjonsordninger ved sanering, og at vi er i en god sirkel der vi allerede har bekjempet de mest alvorlige sjukdommene.

Men man kan aldri regne med at den gode helsetilstanden skal fortsette.

– Afrikansk svinepest er en veldig god påminnelse om at vi må ikke ta den situasjonen vi er i nå, for gitt. Den må passes på og vedlikeholdes. Vi har aldri i nyere tid vært i en situasjon der en så alvorlig smittsom sjukdom er permanent til stede så nær oss, advarer Nafstad.

– Afrikansk svinepest gir akutt og smertefull død, advarer Vatn.

Avl

Produksjonssjukdommer som mastitt, ketose, grisingsfeber og banale infeksjoner har vi i Norge.

– Digital dermatitt har vi dessverre økning av, men vi jobber beinhardt med å stoppe spredningen, forteller Nafstad.

– Vi har god nedgang på mastitt. Det skyldes både tiltak på avlssida, forebyggende tiltak i fjøset, og at man legger til rette for at kua har best mulig motstandskraft, sier Vatn.

Oda Christensen i Geno forteller at god dyrehelse er viktig i avlsarbeidet deres.

– Avlsmålet på NRF med friske og produktive kyr er kanskje den viktigste verdiskapningen Geno og norske storfebønder kan gi tilbake til samfunnet, skriver hun i en e-post.

– Gjennom avlsarbeidet for NRF skal norske mjølkeprodusenter få ei ku som er frisk og fruktbar, har god produksjon av mjølk og kjøtt, god livskraft, et funksjonelt jur, god kropp, sterke bein og godt lynne, skriver Christensen.

Regelverk i Norge og Europa

Ola Nafstad tror mange har inntrykk av at dyrevelferden har blitt dårligere med årene.

– Det har den ikke. Historisk sett har dyrevelferden gradvis blitt bedre. De offentlige kravene til måten å holde dyr på, har gradvis blitt tydeligere og mer detaljregulert, helsetilstanden har gradvis blitt forbedret, og det vitenskapelige grunnlaget, dyrevelferd og dyreatferd som fag, har gradvis vokst fram, sier han.

Nafstad sammenligner norsk regelverk med regelverket ellers i Europa.

– På gris har vi et tydeligere regelverk som stiller strengere krav enn regelverk ellers i Europa, med noen nyanser når det gjelder nabolandene våre. Når det gjelder storfe er situasjonen litt mer sammensatt. Vi har offentlig krav til løsdrift. Det er det trolig ingen andre land som har. Til gjengjeld har de i stor grad løsdrift, drevet fram av strukturendring og økonomi, påpeker Nafstad.

– For fjørfe er regelverket relativt likt resten av Europa, men måten vi praktiserer kyllingdirektivet på, er strengere enn i noe annet europeisk land. Vi er også alene om å ha innført miljøberikelse, sier Animalia-direktøren.

Sauehold er ikke like regulert gjennom krav.

– Men der har vi tradisjon for utedrift og beite. I vinterhalvåret har vi behov for innedrift i større grad enn de fleste andre land, sier Synnøve Vatn.

Dyrevelferdsprogram

– Norge har flere offentlige krav enn andre, men deler av husdyrproduksjonen i Europa har god praksis. Så når man snakker om dyrevelferd, bør norsk landbruk ha en kombinasjon av stolthet og ydmykhet, mener Ola Nafstad.

Mens det i flere land er innført dyrevelferdsmerker for ekstra god dyrevelferd, har Norge gått for en annen løsning.

– I Norge har vi gått for at alle skal ha et dyrevelferdsprogram. Vi satser ikke på et dyrevelferdsmerke som skal framheve en nisje. Vi vil løfte alle og sikre at alle er på et visst nivå. Vi ønsker at den store volumproduksjonen skal være god nok, sier Vatn.

Når dyrevelferdsprogram kommer for sau neste år, er det bare geit som ikke har det.

– Programmene er for å dokumentere at man etterlever regelverket, og for at alle skal arbeide systematisk for bedre dyrevelferd i hver enkelt besetning. En slik ordning som er et fellestiltak for hele næringa, er vi så langt vi vet, alene om i verden, sier Nafstad.

Animalia-direktøren ønsker imidlertid ikke å skryte for mye.

– Et viktig budskap i Bondebladet er at ja, norsk dyrevelferd er bra, men det er ikke noen sovepute. Vi er ikke i mål, sier han.

Kastrering og halekupering

På noen områder er det uansett stor forskjell mellom Norge og andre land.

– Kastrering av gris kunne vært et helt eget kapittel. Vi er det eneste landet som har krav om at kastrering utføres av veterinær, og krav om bedøvelse og smertelindring. Vi har også forbud mot halekupering på alle arter, sier Nafstad.

– Hvor vanlig er halekupering i Europa?

– På gris har det vært svært, svært vanlig. Historisk sett har det vært bortimot obligatorisk. Nå er det i utgangspunktet forbudt, men lov når det er behov – og det oppfattes å være behov i en svært stor andel av produksjonen. På storfe er det unntaksvis halekupering, forteller Nafstad.

– På sau kuperes halen i mange land ved å sette på en strikk når de er nyfødte. Strikken gnager seg rett og slett gjennom. Det er smertefullt. Det er ingen bedøvelse, sier Vatn.

– Det er en styrt nekrose, sier Nafstad.

På sau kuperes halen i mange land ved å sette på en strikk når de er nyfødte. Det er smertefullt

Synnøve Vatn, Animalia

Slaktes uten bedøvelse

Når det gjelder avliving av dyr, er regelverket stort sett det samme i Norge og Europa. Men det er en stor forskjell: Religiøs slakting.

I store deler av Europa slaktes en vesentlig del av sauene og geitene som halalslakt eller kosherslakt

Ola Nafstad

– Vi har religiøs slakting i Norge, men vi har forbud mot avliving uten bedøvelse, forteller Ola Nafstad.

Få land utenfor Norden har dette forbudet ved religiøs slakting.

– I store deler av Europa slaktes en vesentlig del av sauene og geitene som halalslakt eller kosherslakt. Noen sier at bortimot alt småfeet slaktes slik. Ikke fordi alt konsumeres som halal, men fordi du da ikke får en delt varestrøm. Det er veldig fleksibelt, sett fra slakterienes side, sier han.

– Slaktes de da med uten bedøvelse?

– Uten bedøvelse.

Neste artikkel

Bente Akselsen valgt til ny leder i Veterinærforeningen