Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Flere velger engangspurker

Bytter ut purka etter første kull for hyppigere grising.

Slaktes tidlig: Gjennomsnittet i Ingrisstatistikken er på 3 kull, men en god purke kan få både fem og seks kull. (Foto: Marcus Pasveer)

Husdyrkonsesjonsloven gir deg lov til å produsere akkurat så mange smågris du vil, så lenge du ikke har mer enn 105 purker i grisehuset til enhver tid. Det betyr at det lønner seg å slakte ut purka etter det første kullet, så fort grisungene er avvent. Stadig flere velger å slakte purka etter kun ett kull.

Det er en produksjonsform som er tilpasset regelverket, ikke dyrets biologi.

– Det er vanskelig å få dekket inn alle mulige kriker og kroker, og det vil alltid være mulig å finne smutthull. Likevel må vi passe oss for å skade omdømmet vårt. Engangspurker er forkastelig bruk av et livdyr, det liker jeg simpelthen ikke. Får folk vite at purka må ende livet etter 10 måneder, når ho knapt har kommet opp i den beste alderen sin, så er ikke det heldig for næringa. Jeg er redd for at svineproduksjonen er på vei til å bli industri, sier Kjell Skuterud, svineprodusent i Ås i Akershus.

Blant bønder som ikke driver med engangspurkeproduksjon er det normale at purka i snitt slaktes etter tredje kullet.

Liker ikke loven

Å sørge for at dyra har det bra må en kunne si at Skuterud lykkes godt med. I 2015 ble han kåret til landets beste for sine resultater i purkebesetningen.

I tillegg til å være best oppnådde han også det beste resultatet noensinne i statistikkene til Norsvin, 31,6 avvente smågris per årspurke.

I snitt griser hver purke i besetningen 5–6 ganger før de sendes til slakt, mens stadig flere av Skuteruds kolleger velger å ende purkas liv etter første kull.

– Jeg synes det er feil å ikke bruke purka lenger. Det er purka som må gjøre jobben, ikke systemet. Det er det viktige for meg.

– De gjør ikke noe galt i forhold til loven, og jeg har ikke noe imot disse personene i det hele tatt. De er mennesker som bruker et system som er der, men jeg synes ikke det er riktig at det gis slikt spillerom, sier Skuterud.

Ifølge Norsvin blir det norske purkematerialet nå blitt så bra at purka egentlig burde kunne føde ett kull mer enn for kun få år siden.

Slik er tallene analysert

Bondebladets analyse er bygget på samme måte som Landbruksdirektoratet har gjort tidligere. Ved å dele antall leverte purkeslakt på antall avls- purker tillatt hos den enkelte produsent, finner vi hvem som driver smågrisproduksjon med høy utskifting av purker. Ifølge Norsvin vil man uten konsesjon (maks 105 avlspurker) og «normal» rekrutteringsprosent slakte inntil 130 purker i året.

I Bondebladets statistikk er formering- og foredlingsbesetninger samt purkeringer holdt utenom. Produsenter med konsesjon har vi korrigert for ved å øke antall tillatte avlspurker. Noe tallene imidlertid ikke viser er hvor mange kombinertprodusenter (salg av smågris og oppforing av slaktegris) som driver med engangspurker, men incentivene er de samme også for disse produsentene.

Det er også mulig å selge purkene videre etter første kull, slik at de ikke havner i slaktestatistikken, så man kan derfor anta at omfanget av engangspurkeproduksjon er langt større enn det tallene i denne artikkelen viser.

Tilpasser seg

I Skiptvet i Østfold, litt over fire mil fra gården til Skuterud, driver Henrik Mørk Eek også med smågrisproduksjon. Han er en av bøndene som driver med engangspurker.

Bondebladet har satt opp et teoretisk regnestykke som viser at smågrisproduksjon med bruk av engangspurker kan økes til nærmere 11 000 smågris, og har lagt fram dette regnestykket for Mørk Eek. Han mener imidlertid det er mulig å få langt flere grisunger enn det.

– Jeg er enig, men dere planlegger feil. Om ønske er å planlegge produksjonen med tanke på maksimal produksjon av smågris, så er det nødvendig med flere fødebinger slik at vask og rengjøring ikke begrenser produksjonen. Puljedrift er noe som hører små besetninger til, i større besetninger så føder purker hver uke, kommenterer Mørk Eek.

– I et tenkt tilfelle kan det ved optimal drift bedekkes ukentlig cirka 28–30 purker, noe som betyr at det ukentlig griser 26–27 purker. For deres regnestykke kommer vask og rengjøring på bekostning av redusert produksjon, sier han.

Legger vi hans tall til grunn øker antallet smågris til oppunder 15 000, når smågrisen som rekrutteres til mordyr er trukket fra. Det er mer enn fire ganger så mange sammenlignet med en gjennomsnittlig besetning som driver innenfor akkurat samme regelverk, men som ikke driver med engangspurker.

Svært gunstig økonomisk

Mørk Eek beskriver økonomien i norske svineproduksjon som «svært god». Han vurderer at høy rekrutteringsprosent medfører økte kostnader, men at disse mange ganger tjenes inn i andre enden.

– Det er merkostnader knyttet til å fôre fram ungpurker, men prisen er ikke langt unna hva du får igjen i slakteoppgjør. Purka får 12 grisunger til en verdi av cirka 11 400 kroner, og med et dekningsbidrag på 60–65 prosent er inntjeningspotensialet godt for slik produksjon. Produksjonsformen krever imidlertid mer investert kapital, men med dagens lave kapitalkostnader så beholdes det gode inntjeningspotensialet.

I en beregning med utelukkende engangspurker og én-ukes puljedrift, slik Mørk Eek legger opp til, ender Bondebladets beregninger opp med drøyt 14 millioner i inntekter og et dekningsbidrag på 62 prosent.

«Om man ikke kommer fram til at det er god butikk, så vet ikke jeg»

Henrik Mørk Eek
Annonse

– Om man ikke kommer fram til at det er god butikk, så vet ikke jeg, sier Mørk Eek.

Ikke alene

Tallene Bondebladet har analysert viser imidlertid at svineprodusenten fra Skiptvet ikke er alene om å drive med engangspurker. Av de 15 produsentene med høyest antall slakta purker per avlspurke er 9 fra Rogaland.

– I Rogaland er det vel mer vanlig enn uvanlig å gjøre dette. Mange velger å spesialisere seg. Ved spesialisering frigjøres plass til økt produksjon av ungpurker, sier Mørk Eek.

Selv om han har tilpasset seg regelverket, mener han fortsatt det er et dårlig regelverk.

– Å måle omsatte smågris er det eneste rette! Det er bedre å ha regelverk med skarpe kanter, enn sånn tull som er nå, mener Mørk Eek.

– Det er muligheter sånn som det er nå, men det er dumt at det skal være regelverket som legger opp til det. Det optimale er jo å ha en rekrutteringsprosent mellom 30 og 40 prosent, sier han videre.

Vil heller slutte

Mørk Eek har tjent gode penger på å tilpasse seg regelverket. For Kjell Skuterud er det uaktuelt med en slik tilpasning.

– Jeg synes vi skal ha større respekt for både livet og dyra. Fundamentet i min produksjon er å ta vare på dyra, og sørge for at de har det bra. Respekten for dyret, det er mitt største ankepunkt mot engangspurkene, mener Skuterud.

Om produksjonsformen blir ytterligere utbredt, slik at smågrisprodusenter enten må velge å begynne med engangspurker eller bli utkonkurrert, vil Skuterud ikke være med.

– Da vil jeg heller slutte, og drive med noe annet, eksempelvis slaktegris.

Høy rekruttering

Mørk Eek har bygd ut så han nå har 144 fødebinger i det nesten 100 meter lange og 42 meter brede bygget på hjemgården.

– Nøkkelen er å ha mange fødebinger og stor rekrutteringsplass. Hele den nye utvidelsen er fødebinger og rekruttering. Hos oss bruker vi 800 kvadratmeter til rekruttering, det er like stor plass som et slaktegrishus oppunder konsesjonsgrensa, forklarer Mørk Eek.

Planen om å øke produksjonen med bruk av engangspurker har han vært åpen om hele veien.

– Jeg skrev i byggemeldinga at planen var å benytte engangspurker. Vi har lagt opp til 105 fødende purker til enhver tid. Innimellom setter vi inn en gammel purke, og det er vi avhengig av å ha, for en kan ikke ha 100 prosent rekruttering. Men 98 går, sier han.

Regelverk viktigere enn avl

Norske purker er blant verdens beste, og Norsvin selger genmateriale verden rundt.

– Rekrutterer du sjøl over en lang periode er det noen problemer når vi snakker avl. Den første grisungen etter blir jo ikke så verst, men går det år uten rekruttering taper du. Det er når du hele tiden kjøper den beste grisen avlsframgangen kommer, uttaler Skuterud.

Å kjøpe en slik purke er likevel for dyrt til at det lønner seg om den bare skal ha ett kull. Dermed blir det mer lønnsomt å tilpasse seg regelverket enn å bruke det beste avlsmaterialet.

– Om en skulle kjøpe drektige purker hadde det blitt kostbart. Jeg betaler 1 200 kroner for småpurker på 35 kilo. Du kan ikke kjøpe slike purker ut av avlsprogrammet og få lønnsomhet i engangspurkeproduksjon, resonnerer Skuterud.

I Bondebladets papiravis denne uka har vi intervjuet landbruksministeren og direktoratet om engangspurker.

Neste artikkel

Utfordrer jordloven