Historiske signaturer på ny avtale

Et lett drag av historiens sus strøk gjennom finstua i Landbrukets Hus da styrelederne i Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og de største organisasjonene i landbrukssamvirket denne dagen undertegnet ny samarbeidsavtale om jordbruksoppgjøret.

Den forrige var fra 23. februar 1950, og herrene lot falle spøkefulle bemerkninger om heller små utsikter til å være i samme posisjon dersom det går nye 60 år til neste fornyelse.

Nye partnere

Mens den forrige avtalen var inngått mellom faglaga og forgjengeren til paraplyen Norsk Landbrukssamvirke - Landbrukets Sentralforbund, er det nå de enkelte omsetningsorganisasjonene som er partnere.

Det vil si de tre markedsregulatorene Tine, Nortura og Felleskjøpet, samt Gartnerhallen, som får være med i det gode selskap i kraft av å være en produsenteid organisasjon med markedsinnsikt på grøntsektoren.

Født i dragkamp

Mens Norsk Landbrukssamvirke bare har observatørstatus i det nye forumet, ble avtalen fra februar 1950 inngått i ei tid med tautrekking mellom faglaga og forgjengeren Sentralforbundet om hvem som skulle spille førstefiolin på landbrukets vegne.

At faglaga skulle ha forhandlingsretten med Staten ble først avklart i hovedavtalen om jordbruksforhandlingene som kom 1. september samme år, og dette har gjort at en del punkter i februaravtalen aldri har hatt reell aktualitet. På papiret har den imidlertid stått uendret til nå (Dette i motsetning til hovedavtalen, som ble revidert i 1992.)  

Ny markedsordning

Hovedbegrunnelsen for at det trengtes et nytt dokument, er de endringer i markedsordningen og målprissystemet for storfe som kom i fjorårets jordbruksoppgjør. I tillegg er intensjonen med det nye dokumentet å sikre en tettere og bedre kommunikasjon både før og etter forhandlingene.

Nytt er for eksempel et punkt om å møtes rett etter at oppgjøret er i havn for å sikre en omforent forståelse av hva resultater innebærer og dermed unngå sprikende tolkninger.

Informasjonssjef Kjetil Randem i Norges Bondelag understreker imidlertid at kommunikasjonen skal være tovegs, og at faglaga også har behov for tilbakemeldinger fra samvirkeorganisasjonene.