Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Nyskapningsprofessoren som ble Luditt

Dag Inge Lønning utviser en imponerende historie- og kunnskapsløshet i sin landbruksutopi.

Kronikk: I februar ble rektor og nyskapningsprofessor ved Høgskolen for landbruk og bygdeutvikling, Dag Inge Lønning kåret til årets landbruksblogger 2014 av Norsk Landbrukssamvirke. Nå i sommer har han tydeligvis vært på en verdenskongress for en bærekraftig framtid i California og sett lyset for hvordan vi skal dyrke jorda. Fordi, som han skriver; 25 millionar tonn (!) matjord blir kvart år skylt vekk, mykje grunna kjemikalieintensive monokulturar. Løsningen er å gjenopprette koblingen mellom menneske og mold. Og vi må starte og dyrke flerårige hvetesorter som Kernza.

For det første; 25 millioner tonn matjord som skylles på sjøen årlig høres jo fryktelig mye ut, i alle fall om alt kom seilende ut i Oslofjorden i en smell. Men så produserer vi mennesker mat på 14 milliarder dekar, noe som gir et årlig tap på 1,5 kilo matjord per dekar. Avhengig av hva som dyrkes er dannelsen av nytt organisk materiale, eller planteveksten, er i størrelsesorden 100-4000 ganger større.

Men hva med disse han bekymrer seg for? Sosialantropologen har åpenbart ikke lest sine egne kilder, for der står det ikke noe om kjemikalieintensive monokulturer. De tre viktigste årsakene til tap av matjord er hard beiting, avskoging og dårlig agronomisk praksis. Eventuelle problemer som følge av sprøytemidler eller mineralgjødsel må gjemme seg i den ene prosenten som kalles Other. At vi i det hele tatt omdanner skogområder til pløyd åkerland er problemet. Ikke monokulturene. Og ikke utarming. For hva er utarming egentlig?

Forstå eller misforstå meg rett. Det finnes massevis av problemer med jord. Og massevis av ord og begreper for å beskrive dem. Vi har jord med kjøreskader. Vassjuk jord. Lavt humusinnhold, høyt humusinnhold. Lav pH, og høy pH. Erosjonsutsatt jord, tørkesvak jord. Næringsfattig jord. Jord med ekstreme analysetall for fosfor og kalium, som følge av rause tildelinger av husdyrgjødsel i mange år.

Felles for alle disse problemene er at det finnes løsninger. Tvillingdekk, faste kjørespor og mindre maskiner reduserer kjøreskader. Grøftespyling og nye grøfter. Kalking og bladgjødsling. Ren nitrogengjødsel. Redusert jordbearbeiding. Og for noen av disse beskrivelsene følger det ikke nødvendigvis noen løsning heller, en er bare nødt til å forholde seg til at jorda er tørkesvak, har lavt humusinnhold, eller er næringsfattig, og dyrke den deretter.

Annonse

Hva så med en flerårig hvetesort? Kan den mette verden og redde jorda? Den kan i alle fall ikke mette verden, med avlinger mellom 50 og 60 kilo per dekar. Til sammenlikning er gjennomsnittlige hveteavlinger i Norge rundt 10 ganger større og verdensrekorden som nylig ble satt er 26 ganger høyere. Denne verdensrekorden ble for øvrig satt på jord som er en blanding mellom leire, sand og silt. Mineraljord uten videre innslag av verken humus eller mold.

I tusenvis av år har vi mennesker vært låst fast i denne koblingen som Lønning drømmer om. Mellom menneske og mold. Men hvilken skaperglede og kreativitet tror han det var som utspant seg da vi satt på hver vår haug og sultet ihjel med et lite dekar med potet og en sau eller to? Hvilke muligheter fantes for menneskelig utvikling var det når kvinner i snitt fikk seks barn og fire av dem døde før kjønnsmoden alder? Tror han det var mye kreativ lediggang da folk jobba seg i hjel før de var tretti med å bryte nytt land, bære bort steiner og trave bak arden?

Industrialisering av både vareproduksjon og landbruk har låst opp et overflodshorn av menneskelig utvikling og kreativitet. Og når Lønning argumenterer for en totalitær gjennomgripende jordbruks-revolusjon, der alt som kom etter utskiftbare plogspisser kastes på bokbålet, utviser han en skremmende forakt for kunnskap, utvikling og innovasjon.

For det er nettopp kunnskap, utvikling og innovasjon verdens matvareproduksjon trenger mest av alt. Den trenger enda flere kjemikere, genetikere, statistikere, agronomer, ingeniører og biologer. Det verden ikke trenger er alarmister som har vært på luditt-kongresser og fått servert lettvinte løsninger i et realfaglig vakuum uten noe praktisk tilnærmelse, og som drømmer seg tilbake til en utopisk verden som aldri har eksistert. Og som vi, for den menneskelige utviklings skyld, forhåpentligvis aldri ender opp i.

Neste artikkel

Jordvernpris til Vestfold