Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Tinegebyr tvinger distriktsbutikk over til Q

Frode Sømåen føler seg presset over til Q-meieriene.

Gebyr: Butikker som bestiller Tinevarer for under 1500 kroner om gangen, får nå gebyr. – Tine rammer distriktene og de aller minste butikkene, sier Frode Sømåen. Her har han akkurat fått inn sin aller første leveranse med Q-melk. (Foto: Privat)

Lille Sømådalen Landhandel i «Tine-land» i Engerdal har aldri tatt inn varer fra Q-meieriene eller Synnøve Finden før. Men nå ser ikke eieren noen annen utvei.

– Rammer de minste

Fra 1. februar i år ble det dyrere å være liten Tinekunde.

– Tine rammer distriktene og de aller minste butikkene, sier Frode Sømåen, som driver en liten landhandel nord i Engerdal, mellom Røros og Trysil.

Butikker som bestiller Tinevarer for under 1000 kroner, må nå betale et gebyr på 150 kroner. Bestiller de for mellom 1000 og 1500 kroner, er gebyret 100 kroner.

– Det høres ikke mye ut. Men deler du det ut på antall enheter i bestillinga, blir det ganske mye, sier Sømåen.

Det er bare drøyt 70 fastboende som sokner til butikken hans. Han kan ikke ta inn store mengder melkeprodukter på én gang, på grunn av holdbarhetstiden.

Sømåen mener Tine handler mot sin egen di­striktspolitikk når de innfører et slikt gebyr for små butikker.

Slår i bordet

Sømåen har aldri før tatt inn varer fra Q-meieriene. Men nå blir han nødt, mener han. Det gjør han ikke med lett hjerte. Kundene har hittil vært trofaste mot den lille lokalbutikken sin.

– Utfordringa mi er at jeg bor midt i Tine-land, med produsenter og eiere av Tine. Jeg har tidligere opplevd at kunder har slått hånda i disken og sagt at hvis det kommer produkter fra Q-meieriene i butikken, slutter de å handle her. Jeg kjenner godt til historien, og vet alt Tine står for. Jeg er selv med i en samdrift som leverer til Tine. Det hadde ikke vært en eneste melkeprodusent her, om det ikke hadde vært for Tine. De opererer på en helt annen måte enn Q-meieriene. Det har vært unikt. Det er samvirketanken, sier han.

– Men jeg fleiper med at det bare er bonden som husker at Tine er et samvirke, fortsatt. Jeg tror ledelsen har glemt det, sier Sømåen.

Det nye gebyret irriterer ham kraftig.

– Det slår veldig feil ut. Tine rammer distriktene og de aller minste butikkene. Jeg spør meg hvor melka kommer fra. Er det ikke fra distriktene og grisgrendte strøk?

– Bilene går uansett. De kan ikke ha spesielt høyere fraktkostnader til meg, sier Sømåen.

Måtte økt prisen

Sømåen mener at med det nye gebyret har han ikke råd til å fortsette som før. – Jeg driver så marginalt. Jeg klarer å leve av butikken, men det er ikke mer enn det. Jeg føler meg tvinga, sier han.

– Jeg har ikke hatt produkter fra Q-meieriene før, og heller ikke fra Synnøve Finden, eller «Synnøve Fienden», som bønder sier her. Det er fryktelig mye følelser blant kundene mine. Men i morgen får jeg den første leveransen fra Q-meieriene. I Tineland er dette å trampe melkeprodusentene på beina. Men jeg har ikke noe valg.

Landhandleren har måttet økt melkeprisen med rundt 2,50 kroner per kartong for å beholde bruttofortjenesten.

– Det er ganske mye. Jeg er sikker på at bygdefolket gladelig hadde betalt prisøkningen for Tine-produktene, for dette stikker så dypt i folk. Men turistene ville aldri godtatt det. Jeg driver med underskudd i vintermånedene, og har overskuddet mitt når turistene kommer, sier Sømåen.

Han har ikke funnet alle produktene han trenger i Q-meierienes sortiment, så planen er å bytte på å bestille fra Tine og Q-meieriene.

– Kan ikke drive veldedighet

– Årsaken til at vi gjør dette, er kostnaden ved småleveranser, sier Sverre Stenseng, kommunikasjonsrådgiver i Tine, og viser både til klimautslipp og økonomi.

– Enten det blir bestilt to tonn eller ti ting, må de plukkes, hentes og kjøres. Da må vi sette en grense for hva som er bærekraftig, sier Stenseng.

«Tine er en industribedrift, og kan ikke drive veldedighet»

Sverre Stengseng, Tine
Annonse

– Vi kan ikke kjøre med tap, sier han.

– Hvorfor ikke?

– Vi må drive på en økonomisk bærekraftig måte. Tine er en industribedrift, og kan ikke drive veldedighet. Det er også et viktig poeng at dette utgjør veldig lite av Tines omsetning på 22 milliarder kroner, sier Stenseng.

Av de 156 000 bestillingene Tine mottok i fjor, var 4400 av dem under 1500 kroner. Om like mange små bestillinger kommer inn i framtida, kan det gi 720 000 kroner i gebyrer, forteller Stenseng.

Men det er ikke planen.

– Småleveranser er ikke økonomisk bærekraftig. Gebyret dekker ikke inn kostnadene. Gebyret skal sørge for at vi får færre bestillinger, forteller Stenseng.

– Så strategien er å få færre til å bestille?

– Ja.

Revurderer ikke gebyret

Tine henter melk fra alle kriker og kroker av landet.

– Markedsregulator har henteplikt. Det har ingenting med industribedriften Tine å gjøre. Vi har ikke en moralsk eller formell plikt til å drive med tap for å bevare enkelte butikker i Distrikts-Norge. Eierne av Tine er veldig interesserte i at Tine skal gå godt. Da kan vi ikke drive med tap, sier Stenseng.

– Eierne er vel også interesserte i å finne Tines varer i butikkhyllene?

– Ja, det tror jeg nok. Men det hviler ikke en forpliktelse på Tine til å gjøre det med tap, sier Stenseng.

Hvor stort tapet er, vet han ikke. Dette er prinsipielt spørsmål, sier han.

– Vil Tine revurdere dette gebyret?

– Nei. Det er innført, sier Sverre Stenseng i Tine.

For storhusholdning ble gebyret innført i 2015. Det er butikker som har fått gebyret fra 1. februar i år.

Les også: Nå synker yoghurtimporten

Les også: Foreslår etterbetaling på 66 øre literen til melkebonden

Neste artikkel

Vil ha bedre markedsregulering