Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvem er egentlig disse ulvejegerne?

En ulevejegers bekjennelser

Tor Ola Dehlis kommentar om ulvejakta ble opprinnelig publisert på Facebook og legges ut på Bondebladet.no etter godkjenning fra forfatteren.

Ulvejeger, bare ordet er for noen nok til å framkalle økt puls, kvalme, sinne, frustrasjon og dessverre også en rekke ytringer om hva slags menneske en slik ulvejeger er. En kjapp titt på ulike leserinnlegg i aviser, kommentarfelt og innlegg på facebook beskriver ulvejegere som blant annet slaktere, blendet av hat, miljøkriminelle, innavla bygdetullinger, feige jævler, voksne gutter med utviklingshemming etc. Listen er like lang som det finnes negative ord i ordlista. Hadde det kun vært disse karakteristikkene en ulvejeger ble møtt med så hadde det forsåvidt ikke vært så ille, men i tillegg til dette kommer alle drapstruslene. Med fullt navn truer en rekke personer de som har deltatt på ulvejakta med at de skal dø, de skal flås, kuttes i biter og brukes som minkfor, Anders Behring Breivik skal slippes løs og lære opp ulvemotstanderne, jeg kunne fortsatt i det uendelige med flere skremmende eksempler. Konkrete drapstrusler, ofte rettet mot spesifikke personer som jaktledere og medieansvarlige under ulvejakta. Bare det at man må opprette en medieansvarlig innen et jaktlag for å skjerme resten av jegerne mot drapstrusler når en skal utføre en fullt lovlig jakt er jo totalt uakseptabelt.

Allerede som bitteliten gutt hadde jeg en glødende interesse for alt av levende vesener som fantes i naturen. Dyr, fugler, fisk, ja til og med biller og frosk var spennende og det utviklet seg raskt til å gå over til en sterk lidenskap. Interesse for natur, jakt og fiske er etter min mening av de mest givende og sunne interesser man kan ha. For meg er jakt noe av det mest naturlige et menneske kan drive med, og jeg er stolt av å kunne kalle meg jeger.

For min del starta jaktkarrieren sammen med far og bestefar på jakt etter duer. Skogsfugl, ender, hare og rådyr var det neste som ble prøvd, og interessen økte bare for hver nye viltart jeg ble kjent med. Etterhvert fikk jeg min egen rifle og det var klart for større dyr som elg, rein og hjort. Jakt i utlandet har det også blitt på en rekke ulike arter. Ferden gikk videre til Ås hvor jeg tok en 5-årig utdanning innen naturforvaltning med hovedfag på fisk og vilt, på det som nå heter Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet. Og i dag jobber jeg med jakt på fulltid, både med min egen nettbutikk Storfangst.no og med foredrag og artikkelskriving. Drømmen var å bli fotballproff for Liverpool, men å kunne leve av lidenskapen for jakt er en god nummmer to.

Det jeg sitter igjen med etter alle årene som jeger er utrolige naturopplevelser, kameratskap, spenning, og en deilig følelse av å lykkes de gangene jeg har klart å overliste det viltet jeg har vært ute etter. Jeg har full forståelse for at ikke alle deler fascinasjonen over å skyte et dyr, og at det for noen er helt uforståelig at en person kan oppleve en gledesrus over å ha skutt et dyr. For meg derimot er jakt en helt naturlig del av mitt liv, og jeg er ikke redd for å innrømme at jeg får en god følelse i kroppen etter å ha lykkes med å overliste en rådyrbukk jeg har vært ute etter, eller når jeg klarer å lokke fram og skyte en revmed en av mine lokkefløyter.

Det jeg derimot aldri kommer til å innrømme er at lysten til å jakte drives av noen som helst form for hat ovenfor viltet, eller noe slags behov for å bevise at jeg er tøff og macho, som ofte trekkes frem i debatten om den pågående ulvejakta. Jakt har for meg ingenting å gjøre med å være macho. Jeg hater heller ikke hverken rådyrbukken, reven eller ulven jeg jakter på. Jeg har alltid vært fascinert av alle ville dyr, og for meg høres det å hate et vilt dyr helt meningsløst ut. Uansett hvilke problemer man måtte oppleve med ville dyr, så handler de kun ut fra sine instinkter, så jeg lar meg heller fascinere og imponere, enn å hate. Men uansett hvor fascinert jeg er av rådyret, reven eller ulven så opplever jeg det likevel som utrolig givende å jakte på de. Jeg har full forståelse for at noen av de som ikke jakter har vanskelig for å forstå dette, men sånn er jeg og jeg ser ikke på meg sjøl som en barbarisk slakter eller innavla idiot av en bygdetulling av den grunn. Fra de ivrigste motstanderne av ulvejakta er det en påstand som går igjen hele tiden, og det er at vinterens ulvejakt vil føre til utryddelse av den norske ulven. Det trikses med tall og personlige antagelser presenteres som beviseligesannheter i beste sendetid på riksdekkende fjernsyn. De samme personene som med rette latterliggjør Donald Trumps forhold til sannheten, står selv og presenterer fake news med tilsynelatende den beste samvittighet.

Hadde jeg følt at jeg under vinterens ulvejakt var med på en utryddelse av den norske ulven så hadde jeg ikke ønsket å delta på jakta

Annonse

Personlig er jeg for at ulven skal kunne forvaltes og jaktes på på samme måte som vi forvalter andre viltarter i Norge, og jeg er for at det skal finnes ulv i Norge, noe jeg vet at ikke alle mine jegervenner som bor i områder hvor ulven holder til er like enige i. Jeg bor i et område uten ulv, og har aldri fått føle på kroppen hva det vil si å ha ulv i mine jaktområder. At en kompis i Hedmark som har fått sin jakthund drept av ulv ikke ønsker ulv i Norge overhodet, er for meg fullt forståelig. Det er veldig enkelt for meg her på Hadeland, eller for en i Bergen, Tromsø eller andre steder uten ulv å si at det må da være plass til ulv i Norge. Det er imidlertid mange eksempler på at vi mennesker plutselig kan skifte mening når våre egne interesser og vår egen livsstil blir berørt. Hadde jeg følt at jeg under vinterens ulvejakt var med på en utryddelse av den norske ulven så hadde jeg ikke ønsket å delta på jakta. De siste tallene presentert av Rovdata viser at det så langt i vinter er registert minst 13 ulverevir i Norge inkludert grenserevir, og 97-98 ulv totalt. Det er fortsatt mange måneder igjen av registreringssesongen, og all tidligere erfaring fra Rovdata sier at de vil påvise mange flere ulver før vinteren er over.

At jeg da har vært med på en jakt der det har blitt felt 16 ulv, og at det kan skytes 12 ulver til i Hedmark utenfor ulvesonen medfører ingen utryddelse av ulven i Norge. Tvert i mot vil det med meget stor sannsynlighet registreres flere ulver innenfor Norges grenser i 2018-2019, enn under årets sesong. Med 13 ulverevir registrert i Norge (inkl grenserevir), og hvis vi trekker fra de to revirene som nå delvis har blitt tømt under vinterens jakt, og også for sikkerhets skyld trekker fra et par revir til hvor det diskuteres om det mangler alfadyr som må være tilstede for at det skal bli født valper til våren, så er det fortsatt 9 flokker igjen. Med et snitt på 3-6 valper i hvert kull så trenger man ikke være veldig dreven innen matematikk for å regne seg fram til hvorfor det mest sannsynlig kommer til å være flere ulver i Norge neste vinter enn under denne sesongens telling.Det er også registrert ytterligere 6 ulvepar både helnorske og i grenseområdene sålangt i vinter hvor det kan være sjans for yngling til våren, så det er mye mer sannsynlig at det blir fler enn 9 ulveynglinger i Norge(inkl grenserevir) i 2018 enn at det blir færre enn 9.

Ulvejakta har for meg vært en stor opplevelse, hvor jeg har møtt en rekke interessante, dyktige og trivelige folk. Det har vært snekkere, bønder, studenter, leger, filmprodusenter, bedriftsledere, lærere, ja helt vanlige nordmenn med en felles lidenskap for jakt og natur. Ingen jeg har snakket med under jakta har vist noe til det blendende hatet til ulven det snakkes om blant motstanderne. Det er oppegående mennesker med en stor respekt for ville dyr og kjærlighet for natur. Den fullt lovlige jakta som har blitt vedtatt gjennom demokratiske prosesser, har blitt utført på en meget proffesjonell måte under krevende vær og føreforhold. Det har blitt sporet utallige timer gjennom hver eneste natt, både fra bil, på ski og truger. Sporerne har gått kilometervis i meterdjup løssnø for å prøve å drive ulven fram til postrekka. Enhver jeger som har sittet på post i flere timer i ned til -15 grader vet at det kan bli fristende å bevege seg litt for å holde varmen, og enhver jeger som har jaktet rev veit hvor langt en rev kan høre selv den minste lyd, og en ulv hører enda bedre. Det krevdes derfor at alle jegerne satt musestille, med fullt fokus hele tida for å kunne være klar hvis en ulv dukket opp på post. Selv om vi var mange mann så måtte alt klaffe for at vi skulle klare å felle en ulv, den minste feil og utallige timers jobb ville være forgjeves. Spenningen når jeg så på peileren at sporerne nærmet seg min post var ubeskrivelig, og synet av ulven da den kom byksende gjennom skogen i løssnøen var egentlig helt surrealistisk. Det har vært en meget innholdsrik jakt, og jeg har følt meg privilegert som har fått lov til å komme så tett på et for meg så ukjent vilt som ulven.

Motstanderne av ulvejakta har fokusert mye på at det har vært enormt med skadeskytinger, noe som er totalt feil og som i beste fall skyldes uvitenhet om hva en reell skadeskyting er. Selv om det har blitt skutt mer enn ett skudd på en ulv, så betyr ikke dette at det har vært en skadeskyting. Selv med et perfekt dødelig skudd vil påskutt vilt ikke alltid falle om umiddelbart, dette gjelder for elg, ulv og alt av storvilt det skytes på. En jeger vil selvsagt derfor alltid skyte et ekstra skudd mot en ulv hvis man har mulighet til det,for å forsikre seg om at ulven faller om så raskt som mulig, selv om det i ettertid skulle vise seg at det egentlig ikke var nødvendig da det første skuddet var perfekt og dødelig. Statens naturoppsyn har undersøkt hver eneste skuddplass sammen med skytter og har ikke hatt noe å utsette på jegernes opptreden under ulvejakta.

Jeg er stolt over å ha vært delaktig i noe som har blitt gjennomført på en så proff og bra måte som vinterens ulvejakt.

Hilsen ulvejeger, Tor Ola Dehli

Neste artikkel

WWF tapte ulverettsaken mot staten