Dobler produksjonen i kamp mot importtomat

8 plussgrader og ikke et snøfnugg – det var situasjonen i januar i 2009. Ett år senere er det helt andre værforhold som stikker kjepper i hjulene for Jøran Wiig på Orre i Klepp kommune på Jæren.

Han er på oppløpet av byggingen av et 13 mål stort veksthus og pakkeri for tomatproduksjon. Men 60–70 centimeter tele i bakken er uvant kost og bidrar til å utsette ferdigstillelsen. Blant annet kan ikke 32.000 tomatplanter sådd i romjula brukes.

– Det går ikke å plante dem nå og derfor må de kastes. Det gir et tap på 160.000 kroner. Vi kommer senere i gang med produksjonen enn planlagt, men det er bedre å gjøre det skikkelig.

Øker til 1100 tonn

På byggeområdet på Orre er folk fra mange firmaer i gang samtidig. Noen planerer underlaget inne i veksthusene, noen sveiser varmtvannsrør og flere elektrofirmaer er i full sving.

LANGSTRAKT: Orre Tomater fikk tillatelse til å kjøpe 23 mål fra en nabo, og snart står det 13 mål store veksthuset klart.

Wiig selv farter rundt for å både svare på spørsmål og stille spørsmål. Slik blir det når en tar familiebedriften inn i framtida med et så stort løft.

– Vi tør dette fordi vi vet at Coop satser. Vi klarte ikke å levere det volumet med klasetomater som Coop har bruk for, og samtidig er økt norsk produksjon med på å redusere importbehovet.

Fra før produserer Wiig 500 tonn klasetomat i året. I det nye anlegget skal et årlig volum på 600 tonn klasetomat produseres.

Jøran Wiig er tredje generasjons tomatdyrker på Orre. Bestefaren begynte i 1950 med 400 kvadratmeter tomater og agurk. Neste generasjon tok over et par år inn på 70-tallet, mens Jøran Wiig som 19-åring i 1995 tok over geskjeften. I 1985 ble arealet utvidet til 10,5 mål, og dette har vært totalt driftsareal fram til nå.

– Hvis Jøran vil dette er jeg glad, og jeg vil bidra så godt jeg kan. Det blir noen tøffe år framover, men vi bygger for framtida. Veksthus har da også lang levetid ettersom de bygges med aluminium og galvanisert stål, sier faren Jan Wiig, som mener at utvidelsen ikke vil svekke eksistensgrunnlaget til andre tomatprodusenter.

– Med så stor import til Norge som det nå er, er det plass til både små og store gartnerier. Ingen andre vil forsvinne, og de som gir seg, gjør det på grunn av oppnådd pensjonsalder og slike forhold.

Må følge opp tomaten

På slutten av 80-tallet opphørte agurkdyrkingen, og i 1996 begynte Wiig med klasetomater.
– Vi må spesialisere oss og da blir det klasetomater i beger. Vanlig løs tomat har vi ikke produsert på fem år, sier Jøran.

Han produserer sorten Dometica, men har i tillegg eneretten på sorten Flavance for produksjon til Coop. Denne sorten har en dypere rødfarge og høyere innhold av antioksidanten lykopen .

– Flavance er en vanskeligere kultur som gir 20 prosent mindre avling per kvadratmeter. Derfor må det inn en merpris, sier Jøran.

– Men nordmenn spiser mer tomat: åtte kilo per person sammenlignet med fire kilo for fem til ti år siden, så det hjelper på. Likevel er det fortsatt slik at for forbrukeren er en tomat en tomat, og vi klarer ikke å konkurrere på pris mot importtomater, sier Jan.

Derfor blir arbeidet med å dyrke fram en kvalitetsvare viktig, ikke minst sett i lys av en framtidig WTO-avtale.

– «Intet har skjedd» er den beste meldinga å få etter WTO-møter. Det vi må jobbe med inntil det kommer en avklaring, er å få til den aller beste kvaliteten, slik at kunden fremdeles velger norske tomater når tollvernet en gang svekkes, sier Jøran.

SPØRSMÅL: Jøran Wiig diskuterer tekniske fremgangsmåter med leverandørene Per Wiig og Henk Meuldijk.

Jan Wiig mener at kontakten med butikkleddet er avgjørende.

– Den tida da du satte varene på bilen og ferdig med det, er slutt. Det må følges opp, for varen er ikke solgt før den er i kurven, sier Jan, som på eget initiativ reiser rundt i butikker for å demonstrere produktene og dele ut smaksprøver.

– Folk er glade for å få norsk vare hele året og som leverandør er det svært viktig å holde jevnt volum 12 måneder i året. Det blir enklere nå.

Grundige kalkyler

Byggeprosjektet har en prislapp på 25 millioner, og Jøran Wiig har holdt seg til én bankforbindelse for å få finansieringen på plass.  

– Det er avgjørende med grundig forarbeid når man skal møte banken. Da må man lage kalkyler som viser mulighetene for avsetning av produktene og en god forklaring av prosjektet, og dette gjerne basert på egne registreringer så man vet hva produksjonen har kostet hittil.

Etter 60 år som Orre Gartneri heter bedriften fra nyttår Orre Tomater. Utallige henvendelser om åpningstider og om den og den prydbusken finnes for salg har sørget for det.

Produksjonsarealet har vært det samme i 24 år. Utvidelsen kommer derfor som en følge av behovet for å styrke bedriften. Men mer areal hadde ikke Wiig selv å ta av.

– Derfor måtte vi søke etter mer jord. Det er ikke lett i et område der alle driver så aktivt, sier Jøran Wiig.

Ville ikke dele fra

Kommunen gikk inn for fradeling av areal som tilhørte en nabo, men fylkeslandbruksstyret sa nei med henvisning til jordlovens kriterier om at det ikke skal fradeles uten særlig god grunn.

– De mente også at arealet ikke ville styrke vår drift like mye som det ville svekke driften til den som eide jorda. De så på veksthus som industri og ikke landbruk, og de mente at dette ikke er produksjon som nytter jordsmonnet i stor nok grad, sier Jøran.

– Men hvis ikke veksthus er jordbruk, så vet ikke jeg. Det er ikke noe som produserer så mye per kvadratmeter, sier Jan.

Etter en befaring snudde likevel fylkeslandbruksstyret og tillatelsen ble gitt. 23 mål er ervervet og halvparten utgjør grunnflaten i den nye bygningsmassen.

– Nå legges jo fylkeslandbruksstyret ned og det er kun administrasjonen som bestemmer. Uten styret blir det mindre demokrati, og jeg er absolutt glad for at beslutningen om å bygge ble gjort før fylkeslandbruksstyrene forsvant, sier Jøran Wiig.

SVEISEVANT: Marcel van Geest fra Nederland har sammen med kollegene sveiset mer enn 2 mil rør som leder varmt vann til oppvarming.