Jentene til Nils og Gunhild

I boka møter vi menneskene, dyrene, kulturlandskapet og den mektige naturen rundt, måned for måned, gjennom alle årstider.

«Kom jentene mine!» (Tun Forlag) er ei bok en blir engasjert av, og kan hvile blikket i – med fyldige prosatekster, dikt, dagboknotater, fagstoff og nære fotografier som skaper en fortettet stemning mellom folk og fe.

Visste lite

Anette Tamm og Sanna Törnemans kunnskaper om gårdsdrift i Norge var begrenset – egentlig visste de ingenting.

De to har arbeidet mye som frilansere, med tekst og foto, på et helt annet kontinent, nemlig Afrika.

Derfor var kontrasten stor og fremmed – da de for første gang kom til Vestlandet og inn på tunet til Nils og Gunhild i Velledalen i Sykkylven for fire år siden. De to driver med Vestlandsk fjordfe.

Her opplevde de en gjestfrihet og varme som gjorde at de ønsket å lære mer. Lære mer av hva det innebærer å leve av og med jorda og stelle med disse dyrene som trues av utryddelse.

De ville bli kjent og forstå. Være en del av fellesskapet på gården.

Gammel og ny kunnskap

Tidlig forstod de to at gårdsdrift er en kompleks sammensatt helhet.

- Bonden må inneha og trekke veksler på flere personlige egenskaper – både ivareta og bruke gammel kunnskap, men også evne å oppdatere seg på ny kunnskap, sier de to.

Det er en stor fordel å være kreativ og stolt, å ha selvinnsikt, en god kvote idealisme og pågangsmot, kunne sin matematikk og mekanikk, ha intuisjon, empati, masse erfaring og mye kjærlighet til arbeidet.

Et arbeid som krever tilstedeværelse gjennom det meste av døgnet.

Utsatt rase

Etter å ha lest boken merker jeg at jeg er blitt glad i paret på Ellinggården, og veldig nysgjerrig på Vestlandsk fjordfe. Storferasen med gjennomsnittvekt på 350-450 kilo, og som melker ca 4500 liter i året. Den eldste kua på gården, Dalmøy er 18 år gammel. Siste kalven fikk hun for ett år siden.

Et spesielt trekk med Vestlandsk fjordfe, er at den ikke har noen spesiell uniform. Kua finnes i alle mønstre og farger.

En kulturbærer

I den daglige pleien av dyr og jord er det også viktig for ekteparet å være kulturformidlere, spesielt overfor barn.

Forutsetning for bosetting var jo dyrene, sier Nils Drabløs.

Museum viser hus og redskaper. På Ellinggården er alle velkommen til å bli kjent med Vestlandsk fjordfe som trues av utryddelse.

- Jo, jeg er nok først og fremst en kulturbærer i min tilstedeværelse, sier Nils Drabløs.

Anette Tamm og Sanna Törneman har absolutt lykkes med å formidle det viktige arbeidet som gjøres på Ellingården.

Dette er en bok som gjør en klokere og mer ydmyk overfor de som pleier jorda og steller godt med dyrene våre. En foto- og historiefortelling om gårdssyklusens gleder og alt slitet som følger med.