Engasjert firebarnsmor med flere tillitsverv i landbruket

Vi finner Elisabeth og Espen Holand og barna Henning på 5, Ragnhild på 4, Astrid på 3 og Johanne på halvannet år, på gården Holand på Vestvågøya. Her bor både de og Elisabeths foreldre, Sissel og Kåre Holand.

Elisabeth og Espen kjøpte gården Nergård på Rise, ikke langt unna, i 2002, mens foreldrene Sissel og Kåre eier gården Holand. Driftsopplegget er organisert som samdrift med melkeproduksjon på Holand og kjøttproduksjon på Nergård. Samdriften har en melkekvote på 268.000 liter. Alt av oksekalver fôres fram til slakt. I tillegg produseres mandelpoteter på 100 mål.

Elisabeth Holand jobbet tidligere som rådgiver i Tine, men har blitt heltidsbonde etter at hun og Espen kjøpte egen gård.
Espen var fisker, men valgte å gå i land og jobbe som bonde på heltid, han også.

- Han har hatt en lærekurve som bare har gått én vei, oppover. Det er godt å ha funnet en mann som deler interessen for landbruket og forstår at å være bonde er en livsstil, sier Elisabeth.

Gått i arv

Det brennende engasjement for landbruksnæringen har gått i arv i denne familien, kan man trygt si.

- Både bestefar og spesielt pappa har lært meg mye om landbrukshistorie, landbrukspolitikk og om landbrukets organisasjoner, og utfordrer meg til å være med i diskusjoner, forteller Elisabeth Holand.

Hun har egentlig vært engasjert i organisasjonsarbeid helt fra skolealderen. Blant annet var Elisabeth med og startet ungdomsklubb i bygda, og hun var aktiv i elevorganisasjonen på skolen. Likeens var hun aktiv i kampen for å redde Kleiva videregående skole.

- Landbruket er ekstra viktig å kjempe for, fordi dette er krumtappen for sysselsetting og bosetting i distrikts-Norge, slår Elisabeth Holand fast.

Hun er nå leder i Vestvågøy Bondelag. I tillegg er hun varaordfører i årsmøtet til Felleskjøpet Agri, og lokal produsentlagsleder i Tine.

- Mitt interessefelt var først Tine, i og med at jeg jobbet som rådgiver der i tre år og kjente alle melkebøndene i området. Men for å påvirke landbrukspolitikken, er det mye mer interessant å engasjere seg og bygge nettverk, slik Bondelaget gir muligheter for, sier Elisabeth.

Ungdom og rekruttering

Ikke minst er hun engasjert i ungdom og rekruttering.

- Det er skuffende å se at staten i siste jordbruksoppgjør stort sett bare ignorerer ungdommen, og ikke bidrar med noe som helst for å styrke rekrutteringen til landbruket. De tar alt for lett på det. De overså den foreslåtte ungdomspakken og tiltaket om å utvide generasjonsskiftetilskuddet. I tillegg ble det avslått å utbetale avløsertilskuddet flere ganger årlig for å bedre bønders betalingsevne.

UNGDOMSPAKKEN: - Det er skuffende at staten i siste jordbruksoppgjør stort sett bare ignorerer ungdommen, og ikke bidrar med noe som helst for å styrke rekrutteringen til landbruket. De overså den foreslåtte ungdomspakken og tiltaket om å utvide generasjonsskiftetilskuddet, sier Elisabeth Holand.

Staten vil også beholde avkortingen.

- For ungdom med mye gjeld, er de i mange tilfeller avhengige av inntekt utenfra. Blir de da syke, får de redusert utbetaling i forhold til deres totale inntekt. Det kalles avkorting og ødelegger spesielt for de som er villige til å satse i landbruket og da blir syke. Hvis ikke denne ordningen fjernes, risikerer vi at mange ikke tørr å investere mye, slår Elisabeth fast.

Betydningen av samvirket

Hun trekker også fram betydningen av landbrukssamvirket, og hvor viktig dette er for tryggheten i landbruket.

- Nortura jobber for bonden og er opptatt av best mulig pris til produsentene - mens de private slakteriene ofte tenker mest på egen vinning. Å ha et forhold til en organisasjon, å føle at du er med og bestemmer - og knytte kontakter - er også veldig viktig for fagmiljøet, sier Elisabeth Holand.

Hun holder fram det gode miljøet i Vestvågøy, hvor det er mange aktiviteter i landbruket året igjennom, og spesielt er her en oppegående, dyktig forsøksring.

Sikkerhet

- Nortura har fått mer og mer grep om kjøttproduksjonen her på øya, og dét er fint. Folk ser at gjennom Nortura har de sikkerhet når det gjelder å få tak i livdyr og sikkerhet for leveranse. Det er også viktig at Nortura har tilstrekkelig volum gjennom anleggene sine, sier Kåre Holand.

GÅTT I ARV: - Spesielt pappa har lært meg mye om landbrukshistorie, landbrukspolitikk og om landbrukets organisasjoner, og utfordrer meg til å være med i diskusjoner, forteller Elisabeth Holand, her sammen med mannen Espen og faren Kåre Holand.

- Det er også av stor betydning at folk flest bruker samvirkets produkter når de handler varer. Da er de med på å bevare landbruket i distriktene, slår Kåre Holand fast.

- Vi ser det nå når Nortura har så stram økonomi, at det blir enda viktigere å levere dyra dit for å beholde distriktslandbruket. Hvor i himmelens navn skal vi levere dyra i distrikts-Norge, hvis vi ikke har Nortura?

Sliter med fraktkostnadene

- Vi så dette da Gartnerhallen omorganiserte i 1997. Det var en ganske stor grøntproduksjon i Nord-Norge på den tiden, men det meste forsvant helt etter omorganiseringen. Etter at Gartnerhallen har etablert seg i Nord-Norge igjen, har grøntproduksjonen begynt å komme tilbake. Dette viser hvor stor betydning samvirket har når det gjelder produksjon av kortreist mat, framholder Kåre Holand.

- Men vi sliter med fraktkostnadene. Grøntsektoren skulle hatt samme mulighet som kjøtt og melk. Når potetprisen ligger så lavt som kroner 2,60 per kilo, og frakten utgjør 70-80 øre til pakkeri, så skjønner du hvor dårlig det er, sier Kåre Holand.

Kåre Holand brenner særlig for grøntnæringen - og i Nord-Norge er behovet spesielt stort for å få opp produksjonen av poteter og grove grønnsaker.

- Men her er lange avstander, og kostnadene med å få produktene inn til pakkeriene er høye. Det virker som om de statlige myndigheter ikke ser behovet for frakttilskudd, som skal være en kompensasjon for de uforholdsmessige store fraktkostnadene. Det hjelper ikke å vise til at vi har distriktstilskudd, for dette får alle produsentene uavhengig av om det er 1 eller 40 mil til pakkeriet, slår Kåre Holand fast.

- Du kan kjøpe hele gården

Det var poteten som i sin tid gjorde at Elisabeth og Espen Holand kjøpte gård på Rise:

- Pappa hadde fått ringråte på potetene og det var behov for å byttelåne jord med noen. Han ringte Herbjørn Simonsen, som var bonde på Rise, og spurte om dette - og fikk til svar: «Nei, du kan kjøpe hele gården, om du vil». Dette var i midten av september, og i begynnelsen av oktober samme år hadde vi kjøpt gården.

RISE: Her er gården Nergård på Rise på Vestvågøya, som Elisabeth og Espen Holand kjøpte i 2002.

På spørsmål om hvordan en firebarnsmor får tid til alt, svarer Elisabeth:

- Jeg har en stor flott familie som støtter meg, og venner og naboer som stiller opp. Og så tror jeg at de som har mye å gjøre, får mye gjort selv om de ikke legger så mye merke til det selv.

Når Elisabeth skal ha sin såkalte «husmorferie», som hun kaller det, så er det også på ett eller annet kurs eller møte. Nå i sommer deltok hun på «Ta grep!» - et utviklingsprogram for kvinner som innehar styreverv eller som kan tenke seg det.

Elisabeth Holand føler seg ikke dårlig behandlet av mannfolka i organisasjonene, og hun mener at kompetanse uansett kjønn må gjelde.

- Det framstilles ofte som at vi jenter blir ignorert av mannfolk på møtene. Det er vel få for forsamlinger som er så mannsdominert som årsmøtene i Felleskjøpet Agri, men jeg har aldri fått så mange gode tilbakemeldinger som nettopp derfra, framholder Elisabeth.

Tradisjon

I familien Holand har de tradisjon for å være aktivt med og ha tillitsverv i landbrukets organisasjoner. Også Kåre Holand har vært leder i Vestvågøy Bondelag i sin tid, og sitter nå i fylkesstyret for Nordland Bondelag. I tillegg har han gjennom flere år engasjert seg i Gartnerhallen både sentralt og lokalt, og er i dag leder av Gartnerhallen Nord.

Kåre drev gården i lag med faren Agnar fra 1974 til 1988, da han og Sissel tok over fullt og helt. Og Kåres far satt i hovedstyret for daværende Nord-Norges Salgslag, og i Tine Meieriet Nord.

- Da sa jeg at jeg aldri skulle fare og reise så mye som han, men samtidig var det en fin utfordring å styre gården mens han var borte. Det var god opplæring, sier Kåre Holand.

- Det er heller ikke å legge skjul på at når flere i familien engasjerer seg, så får du mange gode diskusjoner - og takhøyden her er stor, legger Kåre Holand til.

- Diskusjonene mellom faren min og meg har vært mange, og avstand mellom meninger og synspunkt har vært stor.  Sånn er det imidlertid ikke i dag, forteller Elisabeth: - Vi er nok mer enige, far og jeg! slår hun fast til slutt.