Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

– Dyreplageri å fortsette med sau

Olav Landheim orket ikke se dyra lide mer.

Lidelser: Sauebonde Olav Landheim i Løten klarte ikke enda et år med sauelidelser. Han etterlyser bedre forvaltning for kommuner som ligger inn mot ulvesonen.

Han synes at søya går så rart når han besøker fellesbeitet for å se etter dyrene sine. Synet som møter Olav Landheim (51) sommeren 2011 sitter fortsatt som brent inn i minnet.

Søya er flådd på hele undersiden. Et rovdyr har tatt tak i brystkassa og revet av huden, helt bak mellom bakbeina. Også juret er borte.

I det stygge såret har fluene lagt egg og marken kroker seg i det røde og syke kjøttet.

Mange spørsmål

Landheim befinner seg minst tre kilometer unna bilen, der han har utstyr for avliving.

Han fanger inn sauen og setter seg over den. Bonden legger søyas hode på en stein og slår med en stein som er enda større.

– Jeg klarte ikke tanken på at den skulle lide mer. Hvis jeg forlot sauen, ville jeg finne igjen den? Og hvor lenge ville det eventuelt gå før den døde av infeksjonene?

Skramstad Østre

• Olav Landheim har drevet med sau på gården i Løten siden midten av 80-tallet

•Har hatt varierende tapstall, men i 2012 mistet han 41 av 154 søyer pga rovdyr

• 2012 var siste sesong med utmarksbeite for Landheim

• Starter bygging av nytt grisehus i mars 2015, maks konsesjon på 2100 slaktegris

Slike spørsmål stilte Olav Landheim seg ofte. Sommeren 2012 fikk han nok og tok en beslutning som ville endre hele gården.

Bjørnen til å leve med

Ved kjøkkenbordet hjemme på gården forteller bonden om 22 år med sorger og gleder ved saueholdet. Gården Skramstad østre har vært i familien siden slutten av 1800-tallet:

Selv tok han over drifta på midten av 80-tallet. Den unge bonden bygget seg etter hvert opp en flokk på 160 vinterfôra sauer.

Hver sommer, rundt månedsskiftet mai-juni, har det vært vanlig å frakte sauene til fellesbeite en liten mil fra gården. Og hver sommer har det vært vanlig å avlive og dokumentere stygge skader, påført av bjørn eller ulv.

– Bjørnen har vært til å leve med. Ulven derimot er noe helt annet, mener Landheim.

Etterlyser plan

Han skjønner godt at Mattilsynet i enkelte områder nekter sauebønder å sende dyra sine på beite.

– For det er ikke slik at sauer og rovdyr kan leve i harmoni slik mange rovdyrforkjempere tror.

Han savner handling og støtte fra politikerne. En forvaltning som står i stil med ulveutfordringen til de som bor i randsonene inn mot ulvesonen.

– Men vi har blitt for rike og bortskjemte i Norge. Vi trenger ikke bruke utmarka for å få nok mat, sier Landheim.

Lidelsene var det verste

Tapstallene for bonden i Hedmark har variert fra år til år. I 2012 mistet han 41 av 154 søyer. Men det er ikke antall dyr eller erstatningskroner som gjør at han snart sender de siste 20 søyene til slakt.

– Det er lidelsene. For meg ble det dyremishandling å drive videre. Det kom til et punkt der jeg ikke fikk sove på natta. Jeg grudde meg til å sende dyra på beite. Jeg hadde ikke samvittighet til å slippe dem, sier Landheim.

2012 var siste sesong med utmarksbeite for Landheim. I år er det heller ingen andre sauebønder som sender dyra sine til dette området i den private allmenningen i Løten.

Annonse

– Det er ei trist utvikling. For 15 år siden ble det årlig sluppet rundt 1600 sauer her, forteller Landheim.

Det er med vemod at han kvitter seg med de krøllete kameratene. Men med glede at han snart ønsker nye dyr velkommen.

– Det var en enorm lettelse da jeg hadde bestemt meg, sier Landheim.

Ønsket inne-dyr

I mars starter han på et nytt kapittel i gårdens historie. Da starter entreprenører å grave tomta til det som skal bli et splitter nytt grisefjøs.

Dersom alt går etter planen skal det drøyt 1000 kvadratmeter store fjøset være klart i august og første innsett av slaktegris kan flytte inn.

– Hovedkriteriet når jeg skulle starte med ny produksjon, var at dyrene skulle være inne i fjøset. Det sto mellom kylling og gris, forteller Landheim.

Etter nøye vurderinger og mange fjøsbesøk til kollegaer og slektninger, landet han på slaktegrisproduksjon.

– Jeg har ingen erfaring med slik produksjon fra før av, men jeg tenker at når andre får det til, så skal også jeg, sier Landheim.

Nytt fjøs til sju millioner

Sju millioner kroner blir prisen på det moderne fjøset. Landheim får maks konsesjon på 2100 slaktegris, men bygger romslig med tanke på eventuell økt konsesjonsgrense i framtida.

Da han søkte om tilskudd fra Innovasjon Norge for to år siden, fikk han avslag på grunn av overproduksjon av svinekjøtt. I år har han søkt på nytt og håper på tilslag.

– Hadde jeg hatt mye gjeld fra før av og vært dårlig økonomisk stelt, kunne jeg ikke tatt på meg en investering som dette, sier Landheim.

I det nye fjøset blir det mange gode løsninger. Det blir et eget inn- og utlastingsrom for å bedre smittesituasjonen, og våttfôranlegg som skal servere biprodukter fra næringsmiddelindustrien.

– De kaller det miljøfôr og planen er at jeg skal bruke minimalt med kraftfôr, forteller Landheim.

God hjelp av Nortura

Når det kommer til markedet for svinekjøtt er han ikke bekymret.

– Dette svinger veldig fort. I denne regionen er det flere små produsenter med gamle fjøs som har sluttet i de siste årene, og Nortura ville veldig gjerne at jeg skulle starte opp. De har vært god hjelp i denne prosessen, forteller Landheim som snart skal ta sine første nybegynnerkurs i en helt ny produksjon.

Etter 22 år med sau, satser 51-åringen på svin.

– Det er godt å være i gang med noe du har trua på, sier Landheim. •

Neste artikkel

Innovasjon Norge prioriterer ikke korntørker i Trøndelag