Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Dølakuas beskytter

Anne Saglien har i 30 år ivaretatt gamle kuraser.

Lidenskap kan anta mange former. For Anne Saglien, bosatt i Kvam i Gudbrandsdalen, er det gamle kuraser som vekker de sterkeste følelsene. I særdeleshet er det dølafe som får hjertet til å banke. Saglien er en av kun tre personer på landsbasis som i dag driver med melkeku av denne rasen. Og siden 1991 er hun den eneste som har drevet med «setring» på Kvamsfjellet.

En rapport fra Nibio, viser at det per 2015 er 188 avlskyr av dølafe i Norge. Det går framover – på 80-tallet var det kun 29 kyr av denne rasen. Saglien er også «kjerringa mot strømmen» i et landbrukspolitisk klima som dras stadig lenger i retning større bruk med en mer intensivert drift.

– Norge er ikke et land for stordrift. Vi har rett og slett ikke natur og terreng til det. Og dyrevelferden blir dårligere ved mer press på produksjonen. Vi var i møte med den forrige landbruksministeren, og hun syntes det var fint med nisjeproduksjon –men vi måtte klare oss selv, sier Anne Saglien til Bondebladet.

Beite-idyll i fjellheimen

– Komme, da! Kyyyyre’ Nå må dere passe dere for rovdyr, biler og dumme folk. Ser dere rovdyr, må dere komme fort hjem igjen! Komme da, jento, kyyyyre’!

Vi er med Saglien på Rustomsetra i Rondane, når 12 av de 14 melkekyrne hennes slippes ut på fjellbeite rundt klokka 07.30. De to gjenværende er en oksekalv som kan være brunstig, og ei ku som har vridd foten. At Saglien har en helt egen kontakt med kyrne, er tydelig –men så har hun da også levd tett på gamle kuraser i 30 år.

Tilliten mellom dyr og menneske er gjensidig, for hver dag i 15-tida vender kyrne hjem igjen til setra av seg selv. Bare tre ganger på 30 år har hun måttet lete etter ei ku, til tross for at beiteområdet i praksis er hele Kvamsfjellet. Saglien får drevent med seg dølafe-bølingen over veien og bort på friskt fjellgress, som det er rikelig med. Rikelig er det også med hytter, men hyttefolket og kyrne kommer greit overens skal vi tro Saglien.

– Kyrne mine har opparbeidet seg en ganske høy status her. Jeg opplever at folk takker meg for at jeg fortsatt er her og driver setring med dølafe. Hytteeierne synes nok det er mer plagsomt med sauene og hestene som går her, forteller Saglien.

Hun har navn på samtlige kyr:

– Komme nå, «Fjellsokker»! Godt gras, «Olavsstjerne»! Her får du kvalitetsbeite til gagns. Og her har vi «Kjerstigod» – hun er oppkalt etter venninnen min! Hun er imidlertid en veldig dårlig melkeku. Men noen av kyrne mine er skikkelig gode, slik som «Tirilien». Hun produserte 5000 liter i fjor!

Gåsehud-fremkallende

Interessen for gamle kuraser ble først vekket da hun hørte på NRK-programmet «Sånn er livet», en sommerdag i 1988.

– De snakket om dølakyr, og jeg ble interessert. Året etter kjøpte jeg min første dølaku, i Fåvang. Jeg fikk gåsehud –det risla nedover ryggen! Der og da visste jeg at jeg ønsket å ta vare på denne kurasen, at jeg ønsket å drive avl på dølaku.

Hun beskriver det som om en ren urkraft kom over henne i det første møtet med dølakua.

– Den gang visste jeg ikke så mye om rasen, men jeg kjente ubevisst på at dette ville bli et livsverk for meg. Det har det da også blitt. Jeg har aldri, ikke én eneste gang, angret. Å ta vare på gamle kuraser blir bare mer og mer interessant!

Lever tett på dyr og natur

Det er en brennende engasjert og snakkesalig dame vi møter på Rustomsetra denne sommerdagen. Setra hennes ligger på Kvamsfjellet, en snau halvtimes kjøring fra bygda Kvam midt i Gudbrandsdalen. Her bor Saglien hvert år, fra St. Hans til månedsskiftet september-oktober. På setra har hun 14 melkekyr – de aller fleste av rasen dølafe, men også rasen Sidet trønder- og nordlandsfe er representert. I tillegg bor fire kalver, en høneflokk og to katter på setra.

Vi spoler tilbake til 1986. Da kjøpte Anne Saglien og mannen Kåre gården «Rustom» i Kvam. Til gården, som paret fortsatt driver, hørte setra hun vender tilbake til hver sommer og høst.

– Her fant vi det rene paradiset! Vi ønsket å drive med kyr på utmarksbeite. Jeg har også et museum nede i den gamle låven min, og går med planer om å etablere fjellysteri.

Allsidig

Annonse

Saglien har et utall forskjellige jern i ilden –hele tiden. Hør bare:

* Hun er sekretær i Dølafelaget, som i år feirer 20 år.

* Saglien er redaktør i Dølafenytt, Vestlandsk fjordfe og Urfenytt.

* Hun skriver dikt, og har i tillegg gitt ut to blomsterbøker og boken «Bestemors barndomsminner» om oppvekst på 60- og 70-tallet.

* Ivrig fotograf av kyr, natur og planteliv. I andre etasje i den gamle låven på setra, har Saglien stilt ut et knippe av sine bilder.

* Driver høyfjellshage med over 100 ulike planter. Hun dyrker 20 forskjellige urter, og et utall grønnsaker.

* Tar imot gjester på et eget museum hvor hun har stilt ut alskens gjenstander fra andre verdenskrig og utover.

* Arrangerer årlig seterstevne på Rustomseter

* Reiser rundt på martnaer for å stille ut kyr og formidle kunnskap om gamle kuraser.

* Har gitt ut ku-kalender siden år 2000

* Har jobbet mye politisk med blant annet rovdyrpolitikk.

Norsk-tyske avløsere

Men riktig alt gjør hun ikke selv. På sommerstid har hun med seg to avløsere, Roland Jentzsch og kona Heidrun.

– Jeg har jobbet sammen med Anne i to år. Tidligere hadde jeg jobbet flere år på en annen seter, på Gålå, men jeg ønsket å jobbe med sjeldne kuraser, forteller Jentzsch.

Saglien får ikke rost avløserne nok.

– Jeg fikk gåsehud da jeg først møtte dem – slik jeg også fikk da jeg på 80-tallet skjønte at jeg ville starte med dølaku. Roland er en tusenkunstner. Både han og kona ser helt av seg selv hva som må gjøres på setra, påpeker hun.

Større anerkjennelse

Inne i seterboligen er det ikke direkte minimalistisk innredet. Her finnes et utall gjenstander fra ymse tidsepoker. I taket henger gamle kjeler, og en rekke diplomer og medaljer Saglien har fått for sitt arbeid opp gjennom åra. Men da seterkatten Kirus gjør et byks for å komme seg inn gjennom et rom over døra inn til kjøkkenet, ramler et av diplomene ned og knuses. Sagliens andre seterkatt, Kiara (17 år), observerer det hele med stoisk ro.

Saglien opplever at folk har fått mer respekt for hennes måte å drive på, det vil si småskala landbruk med kyr som får lite kraftfôr og som ikke har tilgang på fôring hele tiden.

– Det påstås at produksjonen øker og at kyrne får færre mangelsykdommer når de spiser hele tiden, men jeg har ikke opplevd det. Jeg har ikke hatt dyrlege her på nærmere to år. Tidligere ble min type drift sett litt ned på, men i dag er disse holdningene mer eller mindre borte. Jeg merker en adskillig større respekt både blant folk flest og i næringen. Det kan ha sammenheng med min profilering av setra, og at folk ser at jeg klarer meg bra.

Neste artikkel

Innovasjon Norge prioriterer ikke korntørker i Trøndelag