Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Biene som ikke forsvant

KRONIKK: At det er flere bier i verden nå enn på 20 år vil nok skuffe en del miljøengasjerte sjeler der ute. Dette er historien om elendig forskning og enda dårligere mediadekning.

Syndebukk: Den nye synderen skulle bli en klasse plantevernmidler som kalles neonicotinoider, skriver Øystein Heggdal i kronikken.

Øystein Heggdal, Agronom og journalist i Norsk Landbruk

Historien du har blitt servert er omtrent sånn: På grunn av ignorante og late bønder som dynker avlingene sine i sprøytemidler og onde internasjonale giftkonserner som stapper lommene sine fulle av dollar er biene i ferd med å forsvinne fra planeten. Det skal ifølge Albert Einstein bare gi menneskeheten noen få år igjen på jorden.

Men heldigvis har vi noen uhildede varslere i forskjellige miljøorganisasjoner og krisemaksimerende medier som kan dra sløret til side og avsløre for menneskeheten at kapitalen nok en gang er i ferd med å ødelegge miljøet, livet og lokalsamfunnene her på jorden.

Eneste problemet er at det ikke stemmer. Noe av det.

Det hele startet med at tambier i California plutselig begynte å forlate kubene sine i enorme antall vinteren 2006–07. Tambiene er en del av den amerikanske landbruksindustrien og fraktes rundt til enorme fruktplantasjer i trailere for å pollinere frukttrær. Dette er bier som ikke akkurat lever «naturlige liv» og vil derfor i mye større grad være utsatt for stress og sykdom enn villbier.

Som den amerikanske vitenskapsskribenten Jon Entine forklarer i The Huffington Post, har det siden 80-tallet vært utfordringer knyttet til forekomsten av varroa-midd, virus og økte overvintringstap, uten at noen andre enn birøktere har vært opptatt av problemstillingen. Birøkterne har enkelt og greit økt rekrutteringen for å dekke opp tapene. Men da noen birøktere opplevde opp til 80 prosent overvintringstap, eksploderte saken i media og allmenngjorde ideen over at vi sto ovenfor en bie-apokalypse.

Fenomenet fikk navnet Colony Colapse Disorder (CCD), men innen 2008 var imidlertid fenomenet sterkt redusert igjen, og i de siste tre årene har det ikke vært ett eneste tilfelle. Det viste seg også at CCD hadde opptrådt andre steder i verden tidligere, under andre navn. Men selv om fenomenet ikke lenger opptrådte i bikubene, så levde CCD videre i media og i strategien til miljøorganisasjonene. Og de trengte en syndebukk.

Den nye synderen skulle bli en ny klasse plantevernmidler som kalles neonicotinoider. De ble introdusert på 90-tallet og brukes fortrinnsvis til å beise såfrøene slik at skadeinsekter som angriper planten dør, mens insekter som ikke angriper planten får være i fred. Dette i motsetning til å sprøyte insektmidler ut i lufta og på planten, som er en praksis der også nytteinsekter vil bli påvirket.

Annonse

I 2010 satte så aktivistgruppen International Union for Conservation of Nature (IUCN) seg ned og planla hvordan de skulle få EU til å forby neonicotinoider. Planen, som blant annet er omtalt i The Times, var som følger; Først skulle de produsere forskning som sa at neonicotinoider var farlige for bier, så skulle denne forskningen bli publisert i en eller annen vitenskapelig tidsskrift (helst Nature, men de antok den ikke), og så skulle de kjøre en offentlig kampanje opp mot EU-kommisjonen, før de forhåpentligvis fikk på plass et forbud. Og de lyktes overmåte godt. Krisemaksimeringen passet som hånd i hanske for EUs grønne partier, og innen 2012 hadde EU innført et midlertidig forbud mot neonicotinoider på to år. Og selv om det senere ble avslørt at forskningen var resultat av et bestillingsverk (en bestemmer seg ikke på forhånd hva resultatet av forskning skal være) står fortsatt EUs forbud ved lag.

Hva var så resultatet av forbudet? I Tyskland har opptil 90 prosent av rapsarealet blitt angrepet av jordlopper, i England 50 prosent og EUs rapsavlinger er redusert 15 prosent. Etter press fra bondeorganisasjoner førte det til at EU ga en midlertidig tillatelse til å sprøyte med neonicotinoider og andre sprøytemidler som egentlig er forbudt, slik at bøndene kunne redde en siste rest av avlingene. De som blir rammet hardest av at rapsen ikke lenger blomstrer er selvsagt biene som helst skulle ha brukt dem som matfat.

I USA fulgte ernæringsprofessor Chensheng Lu opp med et labforsøk ved Harvard der han fôra bier sukkervann som inneholdt 100 ganger sterkere konsentrasjonen av neonicotinoider enn hva som vil være tilfellet i en åker. Dette gjorde at ikke alle biene overlevde vinteren, noe heller ikke kontrollgruppen av bier gjorde. Det som er mest overraskende med forskningen hans er at biene i det hele tatt overlevde fram til overvintringa.

Men hvordan er så ståa i dag? Ikke bare er tapene fra 2006–07 erstattet og vel så det, vi har ikke hatt så mange tambier på over 20 år. Verken i USA eller Canada. Også i Europa, på tross av reduserte raps-avlinger er antallet bier opp. I Australia, som har stort forbruk neonicotinoider til frøbeising, har de ikke hatt tilfeller av CCD og biebestanden er så bra som den noensinne har vært.

Betyr det så at neonicotinoider er fullstendig ufarlige og at alt er såre vel med biebestanden? Nei på ingen måte. Det er fortsatt masse problemer knyttet til varroamidd, virus og endrede leveområder. Men all mulig forskning der bier blir utsatt for felt-realistiske doser med neonicotinoider viser at bier i svært liten grad påvirkes av plantevernmiddelet.

For nullpunktet i denne diskusjonen er ikke og å ikke bruke sprøytemidler. Nullpunktet er å gå tilbake og bruke farligere sprøytemidler og dårligere praksiser som å bruke åkersprøyter. Da koblet med store avlingstap, som direkte reduserer bienes matfat. Nullpunktet er å la politikk bli påvirket av aktivist-forskere som bestemmer seg på forhånd hva resultatet skal være. Det er verken vi eller biene tjent med.

Og, nei, Einstein har ikke sagt noe om at menneskeheten forsvinner om biene forsvinner.

Neste artikkel

Innovasjon Norge prioriterer ikke korntørker i Trøndelag