Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Bak nye fjøs står det ofte en kvinne

I Tana står det kvinner bak de fleste nye melkefjøsene. Finnmark ligger i toppen når det gjelder andelen kvinnelige bønder.

Folk og fe nyter godværet på gården hos Jelti. Mari Trosten (t.v.), Britt-Mari Andersen og Stine Jelti er enige om at Tana har et godt og positivt melkemiljø. Fra v.: Foto: Lars Olav Haug

Det er årets tredje dag med «shortsvær» når Bondebladet møter noen av de kvinnelige melkeprodusentene på gården til Stine Jelti i Tana. Hun driver samdriften Jeltis melk og kjøtt sammen med faren, men fra nyttår overtar søsteren Trine Jelti farens del. Trine jobber som sykepleier, men ser fram til å gå inn i bondeyrket for fullt.

Mari Trosten er i samdrift med tre gårder, mens Britt-Mari Andersen driver for egen kjøl. Felles for alle er at de har videreført den produksjon som var på gården, men med effektiv drift i nye moderne fjøs. De har også til felles at foreldre- generasjonen har vært opptatt av at det skulle gå bra å overta, og ingen har snakket negativt om landbruket.

Overtok kvote

– Vi startet med de bygningene som var, og var heldige som overtok kvote. Det er krevende å bygge produksjon. Vi opplever glede ved å jobbe. Gjør vi en dårlig jobb, går det ut over oss selv. Vi må ha en profesjonell holdning og gjøre jobben skikkelig for å få resultater. Og så er vi kugale da, samstemmer kvinnene.

De som har overtatt melkebruk har modernisert og effektivisert, og som et resultat av dette har Tana et godt og positivt melkemiljø.

– For å drive med melkeproduksjon må man være glad i å jobbe, og ikke fullt så glad i penger, sier Britt-Mari Andersen.

Hun har landbruks- utdanning, og var lærer på landbruksskolen i Tana før hun ble melkebonde. Hun tror det var lettere å overta gården enn om hun skulle flyttet tilbake.

Kvinnene får det til

Kvinnene vi møter har ikke noe klart og entydig svar på hvorfor det er så mange kvinnelige melkebønder i Tana. Det er flere ting som spiller inn.

– Når èn satser kommer gjerne flere etter. Det er også litt tilfeldig, tror Trine Jelti.

– Jentene viser gutta at det går, men de må ha noe å overta. Jeg er lei av å høre at det ikke er inntekt i landbruket. Dessuten er det viktig å gå på produsentmøter for å utveksle erfaringer og oppleve at man ikke er alene med problemene. Der får vi også nyheter og informasjon, sier Britt-Mari Andersen.

Skape egen arbeidsplass

– Det har aldri vært snakk om kvinne eller mann, kvinnene får til det de vil. Selv har jeg to eldre søstre som ikke var interessert. Jeg har prøvd åtte til fire-livet, men valgte det bort og flyttet tilbake sammen med mann og barn for å overta hjemgården i 2002. Før det bodde jeg i Alta og jobbet i Tine, og mannen jobbet i kommunen. Nå jobber vi begge på gården, sier Mari Trosten, og poengterer at man må tørre å satse.

– Mange må skape sin egen arbeidsplass i Tana, det kan forklare fjøsbyggingen. Det er lettere å stelle nye fjøs fordi man har følelsen av å ha kontroll. Men også nye fjøs må vedlikeholdes hele tiden. Enten må man skru selv, eller ha folk som kan det. Da er det fint å ha et miljø hvor vi kan ringe til hverandre.

Dyr transport

– Tilskudd over jordbruksoppgjøret og fra Innovasjon Norge til fjøsbygging har hjulpet på motivasjonen, men vi har høy gjeld. Det er mye dyrere å bygge i Finnmark enn i resten av landet, men størrelsen på tilskuddene utjevner kostnadene og gjør at vi tør å satse. Betong og frakt er styggdyrt, da vi kjøpte kraftfôrsilo kostet frakten like mye som siloen, forteller Mari Trosten.

Veterinærbesøk er et annet eksempel. Det er stabil veterinærtjeneste i Tana, men må man ha veterinær fra Vadsø blir det fort mange tusenlapper i kjøring.

Annonse

Må være på hugget

– Har dere god inntekt fra melkebrukene?

– Man berges, men må hele tiden være på hugget for å få resultater. Ei god melkeku må følges opp. Etterbetaling fra Tine er godt å ta med seg, det merkes når Tine gjør det godt. Selv har jeg investert etterbetalingen i skraperobot. Det er viktig å investere i drifta, både besetning og utstyr. Men det går flere år før man ser resultater av det man investerer, sier Britt-Mari Andersen.

Prioriterer knallhardt

Far John Øystein Jelti, som går over i rollen som kårkall ved årsskiftet, stikker også innom fjøskontoret som har panoramautsikt til kyrne.

– Stine og Trine er opplært fra bunnen av. Vi har jobbet i lag lenge, og de vet hva de går til. Vi begynte å planlegge generasjonsskiftet for alvor allerede i 2000, og har bygd et bra fjøs. Man kan ikke være redd for å låne, men vi må være jordnære og prioritere knallhardt. Nå er det tredje generasjonsskifte på mange Finnmarksgårder som ble bygd opp etter krigen, og det er blitt mange bra bruk, sier John Øystein Jelti.

Avhengig av samvirket

Han får full støtte av de andre i at Finnmarksbøndene er avhengig av et sterkt landbrukssamvirke.

– Vi er sårbare fordi vi er få leverandører til Tinemeieriene i Alta og Tana og Norturaslakteriet i Karasjok. Derfor er det viktig at bøndene står samlet bak samvirke. Se hvordan landbruksproduksjonen sentraliseres i andre land, samvirkene er en av grunnene til at vi fortsatt har familiebruk og matproduksjon i hele landet, samstemmer de.

– Det er åpnet mer for import av kjøtt og bearbedet melk. Tollvernet er viktig for distriktene, mange er ikke klar over hvor sårbart landbruket er med dagens overproduksjon. De som vil ha «bedre utvalg» ser ikke hva som skjer. Butikkene har jo ikke utvalg, det er for eks. ikke en Prior-filet å få kjøpt i butikkene i Tana. De selger kopivarer, ikke merkevarer, sier Mari Trosten.

Frodig dalføre

Tana er et frodig dalføre, delvis i ly for den verste vinden som kan piske over Finnmark. Dalen er langstrakt, med landbruk i begge ender. Elva var ferdselsåre i gammel tid, og en viktig lakseelv. I dag er laksefisket mest rekreasjon og kultur.

– Akkurat som elgjakta, skyter den ivrige elgjegeren Trine Jelti inn.

Utenfor fjøsveggen beiter spretne kviger i sommersola, og de er det mye arbeid med.

– Kvigene er «ungdommer» som er ute for første gang og ikke skjønner dette med strømgjerde. Stedsorientering har de heller ikke. Men det er fint å ha dyra på beite selv om det er mye arbeid, sier Stine Jelti.

Graset blir næringsrikt og vokser hele døgnet med midnattsol, og det ligger an til å bli et normalår.

– Men klimaet har endret seg mye. Tidligere dyrket vi gras i smeltevannet om våren, etterfulgt av forsommertørke og regn i juli. Sånn er det ikke lenger, nå er våren mild og våt, fastslår Britt-Mari Andersen.

Neste artikkel

Kvinnebønder dominerer i Finnmark